– Vi ble lurt

KODAL, VESTFOLD (Dagbladet): Omringet av åkre kjører vi på en smal grusvei opp mot en gårdsplass i Vestfold. Ragnhild Gjerstad (70) står på trappen og vinker, ønsker oss velkommen.

I nabohuset vokste barnebarnet Christoffer opp.

På kvelden 2. februar 2005 ble han mishandlet til døde av stefaren sin, slår dommen fast. Christoffer Gjerstad Kihle ble bare åtte år gammel.

I disse dager er det 20 år siden.

Det har preget livet vårt. Jeg har ham med meg hver eneste dag.

Bordet er pent dekket med servise, druer, vannbakkels og påsmurte lefser.

Christoffer elsket å hjelpe «mommo» på kjøkkenet, spesielt da hun skulle bake.

SAVN: Det går ikke en dag uten at besteforeldrene tenker på Christoffer. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Hvis jeg samtidig skulle ut i traktoren, fikk han plutselig et dilemma, sier Gunnar Geir Gjerstad (77), Christoffers «bessa».
Han syntes begge deler var like moro.

Over TV-en, rett under veggklokka, henger bildet «hele» Norge husker.

Vi kikker opp på ham hver dag. Han hadde vært 28 år nå, sier besteforeldrene.

Christoffer kom alltid som en virvelvind over tunet i bare pysjen og støvlene.

Den lyshårede gutten med blå øyne elsket «Vazelina hjulkalender» og blånisser.

Et aktivt barn, alltid i full fart. Han fór rundt på gårdsplassen i den grønne pedaltraktoren så singelen spruta. På vinteren lagde han skiløyper på jordet. Sporene var der lenge etter at han døde.

FAVORITT: Christoffer elsket å bli med «bessa» i den store traktoren. Selv rånet han rundt på gårdsplassen i denne pedaltraktoren. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Vi var så tette og vi gjorde så mye sammen. Jeg vil påstå at vi kjente ham som vår egen unge … at vi ikke skjønte at det var så galt.

Ragnhild kikker tomt ut i lufta, rister svakt på hodet.

Den siste gangen hun så Christoffer, var bare et par dager før han døde.

Han løp i sirkler rundt bordet i stua og ville ikke hjem. Han klamret seg til døra. Datteren vår fikk ham til slutt med seg. Vi skulle latt ham bli hos oss.

HØSTBARN: 18. september 1996 kom lille Christoffer Gjerstad Kihle til verden. Foto: Privat / Jørn H. Moen / Dagbladet

Hun tar oss med tilbake, så vi kan lære av historien.

Alt endrer seg på nyåret i 2004. Da møter datteren deres det som raskt blir Christoffers stefar.

Fram til da har det bare vært Christoffer og mamma i huset på tunet. Og mommo og bessa som nærmeste nabo.

Alt ble annerledes da den mannen dukket opp. Han skulle styre alt, sier Ragnhild.

TRYGG: Dåpsbarnet Christoffer på fanget til «bessa» Gunnar Geir Gjerstad. Foto: Privat / Jørn H. Moen / Dagbladet

Fra det første møtet går alt i lynets hastighet, opplever bestemoren. Han flytter inn på gården og «påtar seg oppgaven å oppdra gutten», heter det i dommen Dagbladet har fått tilgang til.

Christoffers biologiske far ønsker ikke å uttale seg, men han er gjort kjent med saken gjennom sin tidligere bistandsadvokat, Knut Brindem.

I starten synes besteforeldrene at den nye mannen er hyggelig. De har likevel en følelse av at noe ikke er helt som det skal.

Den første sommeren med stefaren, og det som blir Christoffers siste, er familien på danmarkstur.

STILIG KAR: Lysluggen i pentøy på dumpa. Foto: Privat / Jørn H. Moen / Dagbladet

Stefaren har ny bil, så det er bedre om Christoffer sitter på med besteforeldrene, husker Ragnhild. På vei hjem sier den lille gutten:

«Mommo, neste gang reiser vi alene».

Den høsten flytter stefaren, moren og Christoffer fra gården og inn i en leilighet i Kodal sentrum.

Over åtte kilometer unna besteforeldrene. Vekk fra alt han har kjent. Christoffer kan ikke lenger fly over gårdsplassen i bare pysjen.

Åtteåringen ligger mye våken på nettene i den nye leiligheten, og ifølge dommen er det alltid stefaren som går inn til ham på natta.

Samtidig begynner folk rundt Christoffer å oppdage uforklarlige skader på gutten.

JUL: Christoffer, «mommo» Ragnhild og julenissen hjemme hos besteforeldrene på gården i Kodal. Foto: Privat / Jørn H. Moen / Dagbladet

Han sa han falt på vei til skolen. Han brukte alle typer unnskyldninger, sier Ragnhild.

En natt skal stefaren finne Christoffer «forslått og blødende på rommet sitt», står det i dommen.

På skolen sier Christoffer at han har slått seg på en skapdør.

Også besteforeldrene legger merke til blåmerker på den lille, bleke kroppen. Da de spør, svarer åtteåringen at han har slått seg på lekekista på rommet sitt, eller gått på et skap.

Det jeg ikke tenkte på den gangen, var merkene han hadde på baksiden av beina. Jeg husker spesielt godt et stort, rundt merke bak på leggen. Slike merker får man ikke hvis man går på et skap.

Like før jul det året, gifter moren og stefaren seg.

PASSER PÅ: Ragnhild Gjerstad sier hun kjente barnebarnet som sin egen unge. Foto: Privat / Jørn H. Moen / Dagbladet

Ragnhild husker den høytida som veldig spesiell. Det er bare Christoffer og moren som kommer på julaften.

«Han bare kjører rundt, han», sier gutten da Ragnhild spør hvor stefaren er.

Julekvelden ender brått, Christoffer og mamma må tidlig hjem.

Før de drar, spør åtteåringen om de aller fineste og beste lekene kan bli igjen hos besteforeldrene. Han vil ikke ta dem med hjem, er redd de skal bli ødelagt.

Han visste at stefaren kom til å brenne opp lekene i peisen. Christoffer sa at han pleide å gjøre det, hevder Ragnhild.

17 dager inn i det nye året blir gutten innlagt på Sykehuset i Vestfold. Han har vært hjemme alene med stefaren. Nå har han ufrivillige bevegelser, hodet rister og tunga beveger seg. Han er i dårlig form.

Det blir trodd at han har tics. Men Christoffer har synlige skader på kroppen.

DIAGNOSTISERT: Christoffer fikk ADHD-diagnosen i februar 2004 – ett år før han døde. Foto: Privat / Jørn H. Moen / Dagbladet

«Ved innleggelsen hadde han også en kul i pannen, hovent venstre kinn og blåveis og oppsvulming ved venstre øye med bloduttredelser. Videre hadde han inntørket blod i munnvikene, og sårskade i munnen», heter det i dommen.

På sykehuset uttrykker mor og stefar bekymring for at åtteåringen har skadet seg selv.

Det tas bilder og undersøkelser av Christoffers hode, men ingen unormale funn blir påvist. Ingenting forklarer guttens ufrivillige bevegelser, annet enn at det kan være en bivirkning av ADHD-medisinen Ritalin, som Christoffer går på.

Besteforeldrene hiver seg i bilen da de får beskjeden.

Vi reiste med en gang. Christoffer hang seg rundt halsen min, og jeg forsøkte å trøste ham. Han var så medtatt at han prøvde å putte en tallerken inn i TV-en. Han var helt surrete, sier Ragnhild, som frykter at barnebarnet er neddopet.

KJEMPER: Ragnhild Gjerstad har i 20 år kjempet for barnebarnet. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

I lagmannsretten blir det lagt til grunn at Christoffers ukontrollerte hodebevegelser skyldtes gjentatt mishandling.

Der gjorde sykehuset en altfor dårlig jobb. Tabben var at legene stolte på de voksne. Men det er som oftest de voksne som lyver, og ungene som forteller sannheten, sier Ragnhild bestemt.

Sykehuset i Vestfold er forelagt kritikken. I en e-post til Dagbladet sier fag- og forskningsdirektør Christian Reissig at det som hendte med Christoffer har satt dype spor i sykehuset.

Hans historie har vært brukt i undervisning internt i sykehuset og i arbeid med ulike tiltak som skal gjøre oss bedre i stand til å både avdekke og melde ifra når barn blir utsatt for vold og omsorgssvikt.

Mye har skjedd på 20 år, mener han.

Som sykehus er vi et annet sted nå enn da Christoffer kom til oss. Vi har økt bevissthet, kompetanse, rutiner og systemer.

PÅ TUR: Christoffer og besteforeldrene var stadig på turer og utflukter sammen. Foto: Privat / Jørn H. Moen / Dagbladet

Han legger til at det alltid vil være en risiko for å overse og feilvurdere barns atferd.

Helsevesenet alene klarer ikke på fange opp alle. De utsatte barna trenger at alle rundt dem har øyne og ører med seg

To dager etter at Christoffer kommer hjem fra sykehuset, møter han nabogutten. Av og til leker de sammen.

Men nå er Christoffers ansikt ugjenkjennelig.

«Jeg kjenner deg ikke», sier nabogutten da han ser vennen sin.

Synet som møter de ansatte da Christoffer er tilbake på skolen setter dype spor.

Det jeg husker best, er da han kom blåslått fra sykehuset. Det er noe av det verste jeg har sett, jeg orket egentlig ikke å se det, sa en SFO-ansatt i retten.

MINNER: Christoffer Gjerstad Kihle rakk aldri å fylle ni år. Foto: Privat / Jørn H. Moen / Dagbladet

Den ene siden av ansiktet er helt hoven og misfarget. Øyet er gjenklistret. Kuler på hodet og skrubbsår på ryggen.

«Han var stygt forslått og svært stille», står det gjengitt i dommen.

Skolen finner det uansvarlig å holde Christoffer der.

Han blir sendt hjem til moren og stefaren, og kommer ikke tilbake før noen dager seinere.

Ragnhild forsøker å snakke med datteren. «Det er noe som skjer hjemme hos dere», sier hun.

Hun svarte at alt var bra, og at Christoffer savnet å være nær oss. Jeg har alltid kunnet stole på datteren min, men vi ble lurt.

Stefarens tidligere forsvarer, Brynjar Meling, har gjort mor og stefar kjent med alle påstandene som kommer fram. De ønsker ikke å medvirke i Dagbladets artikler.

De opplever at de ikke har blitt hørt på 20 år og har ingen tanker på at de kommer til å bli hørt nå heller. De kjenner seg ikke igjen i hvordan Ragnhild Gjerstad beskriver dem, skriver Meling i en e-post til Dagbladet.
Både stefaren og mor står på det de har sagt i alle år at de er uskyldigt dømt.
De ønsker dog å påpeke at de faktiske opplysningene som artikkelen bygger på er heller ikke riktig gjengitt, verken med endringen i Christoffer sin adferd eller omstendighetene rundt skadene han hadde.
Både mor og stefar håper at det en gang skal bli klarlagt hva Christopher døde av, slik at både de og andre får svar de kan leve med. De kommer ikke til å gå ut med ytterligere kommentarer i media slik det er nå, skriver Brynjar Meling i en e-post til Dagbladet.

Den siste helga i livet, er Christoffer på gården hos mommo og bessa. Søndag, da moren kommer for å hente ham, vil han ikke hjem.

Etter mye om og men, blir han med – på én betingelse: at han skal få dra tilbake til besteforeldrene om to dager.

På skolen oppdages nye og ferske skader på gutten. Et stort væskende sår på den ene skulderen og hevelser i hoderegionen.

Rettsmedisinsk sakkyndige konkluderer seinere med at såret er forenelig med brannsår man får ved friksjon mot teppe, gulv og liknende.

Da Christoffer blir spurt hvordan han har fått sårene, svarer han at han «ikke vet».

PÅ VEGGEN: Rett over TV-en, og under veggklokka, henger bildet «alle» husker. Foto: Privat / Jørn H. Moen / Dagbladet

Skolen kaller inn moren til et hastemøte samme dag. De ber om at moren kommer alene, så ikke stefaren skal dominere samtalen, kommer det fram i retten.

I møtet forteller hun at det har vært bråk på rommet til Christoffer den natta, og at stefaren gikk inn til ham.

Fram til nå har lærerne trodd at det er Christoffer som skader seg selv, men etter sykehusinnleggelsen er de blitt mistenksomme.

STØVET NED: Selv om det er 20 år siden Christoffer døde, har ikke ekteparet kvittet seg med favorittraktoren. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Christoffer-saken er tragisk, sier Kristine Flåtten, kommunalsjef for kunnskap, barn og unge i Sandefjord kommune.

Hun svarer på vegne av Kodal skole, der Christoffer var elev.

Det har satt dype spor i kommunen. Saken viste svikt på individ, samfunn – og systemnivå.
Først og fremst handlet det om hvordan rutiner for forebygging, oppfølging og samarbeid sviktet.

Kristin Flåtten sier at det har skjedd endringer på flere hold i skolen etter Christoffers død, og at det finnes mange eksempler på at kommunen har brukt Christoffer-saken til refleksjon og læring.

Det er i dag et sterkt fokus på kompetanse hos alle ansatte i hvordan de skal se tegn på skader og mishandling samt at mistanker må tas på alvor.

I dag jobbes det aktivt med ansvarliggjøring av alle personer som er i kontakt med barn, enten det er SFO-personale, assistenter, lærere eller ledere, forteller kommunalsjefen.

Alle ansatte får hvert år informasjon og opplæring om meldeplikt til barnevernstjenesten, sier hun

Skolen gir moren et ultimatum i møtet: Kontakt Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling. «Gjør du ikke det, vil skolen ta saken videre.»

Christoffer og moren drar hjem.

Det blir hans aller siste skoledag. Neste dag holder moren og stefaren ham hjemme – med beskjed om at åtteåringen er svimmel, kvalm og har kastet opp.

Moren er hjemme med gutten, som for det meste ligger på rommet sitt.

På kvelden, da stefaren kommer hjem, går moren ut på en halvtimes luftetur. Vel hjemme ringer hun en venninne. Klokka er 20.20.

2002: Christoffer beskrives som en glad og aktiv gutt, fram til stefaren kom inn i livet hans. Foto: Privat / Jørn H. Moen / Dagbladet

I løpet av de kommende minuttene åpner moren og stefaren døra til Christoffers rom og finner gutten livløs. Stefaren forsøker gjenoppliving, mens moren ringer etter ambulansen. Klokka er 20.56.

Christoffers onkel, som har vært på bandøving denne onsdagen, ser en ambulanse i utrykning. Den kjører i retning sentrum, der Christoffer bor.

Han ringer moren sin, Ragnhild, og sier: «Tenk hvis det har skjedd noe med Christoffer.»

Ragnhild ber onkelen legge seg på hjul etter ambulansen, og ringe henne opp igjen når han vet mer.

De legger på.

Klokka 21.10 stopper ambulansen utenfor leiligheten til Christoffer.

Onkelen får lov til å komme inn. Han ser hvordan ambulansepersonellet kaster seg over nevøen og begynner å gi brystkompresjoner.

KODAL: Ragnhild og Gunnar Geir Gjerstad bor fortsatt i huset på gården i Kodal. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Hjemme på gården i Kodal sitter Ragnhild og Gunnar i helspenn ved siden av fasttelefonen. Venter og venter.

Jeg angrer på at jeg ikke dro ned, sier Ragnhild i dag.

37 minutter etter at ambulansen er framme, blir Christoffer erklært død.

Klokka er 21.47.

Om han allerede var død da ambulansen kom, vites ikke.

Ragnhild går i gulvet da hun får telefonen fra sønnen sin.

Jeg ble helt slått i bakken. Samtidig ble jeg så redd for datteren vår sin sikkerhet, sier hun.

Christoffer skal bli fraktet til sykehuset. Moren og stefaren får tilbud om å bli med.

Det tilbudet sto de over. De dro heller hjem og vasket leiligheten, påstår Ragnhild.

Hun sover ikke på en hel uke. Skurer gulv på nattetid og klarer ikke spise.

I 20 år har de kjempet for at ingen barn skal lide Christoffers skjebne. Men nye tall viser en alvorlig økning i Norge.

5 409 elever ved norske videregående skoler ble spurt om de har blitt utsatt for grov fysisk vold fra foreldre. Sju prosent av disse svarer «ja».

SISTE HVILE: Christoffer hviler i dag på Kodal krikegård. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Det er utrolig viktig at dette blir snakket om. Og det er like viktig at man plukker opp de små hintene. Det man ville avfeid som en filleting, sier Ragnhild.

Da hun selv forsto det, var det for seint for barnebarnet.