
Sorg ser ikke alltid trist ut
Jeg har lært at sorg ikke alltid ser trist ut.
Jeg mistet pappa brått for snart ti år siden (kan ikke helt skjønne hvor tiden har blitt av). Jeg var 24 år, hadde i grunn få bekymringer i livet, men plutselig var det et indre kaos jeg aldri hadde kjent på tidligere.
Noen spør meg hvordan jeg klarer å tulle så mye med at pappa er død. For meg er svaret enkelt. Det er sånn jeg lever med sorgen.
Pappa var den mest tullete fyren jeg har møtt. Han fikk alltid folk til å le, selv når det passet dårlig. Tro meg, det fikk vi alle erfare i tide og utide.
Det hjelper noen ganger å spise kake på bursdagen hans. Da er jeg ganske sikker på at han viser fingeren i misunnelse. Foto: Privat
Spiser kake på bursdagen hans
Når jeg tuller om pappa, er det mye for å balansere sorgen med latter. Galgenhumor hjelper meg rett og slett. Uten den tror jeg alt hadde sett mye mørkere ut.
For sorg trenger ikke alltid å se ut som tårer. Noen ganger ser den ut som et smil, og en dårlig spøk i pappas ånd.
Og så hjelper det noen ganger å spise kake på bursdagen hans. Da er jeg ganske sikker på at han gir meg fingeren i misunnelse fra der han er, og den følelsen er faktisk ganske fin.
Les også: Sanna Sarromaa om norsk julemat: – Helt jævlig
Sårene mine klør, og det er helt greit
Nå som det nærmer seg jul, merker jeg at tankene ofte går litt ekstra til ham. Julen handler for meg ikke bare om tradisjoner og gaver, men om å ta vare på minnene. Også de som gjør litt vondt, men som minner meg på hvor heldig jeg var som fikk ha ham i livet.
Bildet her er fra vår siste julaften sammen, og akkurat sånn jeg liker å huske ham. Med latter, varme og en kaffekopp i hånden.
Sårene mine leges nok aldri, men de gror. De klør noe helt vanvittig til tider, og det er helt i orden.