Blant skog og fjell, høyt oppe i Valdres, bor Kristian Niklas Johansson (35) idyllisk til på en husmannsplass.

Hittil har han kun hatt selskap av sine åtte polarhunder, og i «Jakten på kjærligheten» håper han å finne ei å dele hverdagen i Brekkebakkane med.

Det er nemlig ikke flust av damer å date i 35-åringens nærområde.

– Når naboene har vært med på «Der ingen tru at nokon kunne bu», så sier det sitt, ikke sant?

Johansson sikter til den populære NRK-serien der livet til Tor-Evert Grøndal Johansen og Line Grøndal har blitt fulgt over flere episoder.

– Aldri følt meg så hjemme

Denne gangen er det Johansson som har fått besøk av TV-produksjon og kamerafolk, når han som «Jakten»-bonde har fått besøk av flere interesserte kvinner.

– Når jeg ikke jobber, så har jeg stort sett vært på fjellet. Det er ikke så lett å finne damer der. Og så er det ikke bare-bare å finne noen som vil bo sånn som jeg bor.

– Men jeg er sikker på at jenta i mitt liv er der ute, og jeg tenker at «Jakten på kjærligheten» er et konsept som kan passe til å finne nettopp henne, sier han.

Frieren Johansson ender opp med, bør være glad i dyr og friluftsliv – og også ha et ønske om en litt alternativ livsstil med husmannsplassen i Brekkebakkane som sitt hjem.

– Da jeg så på Brekkebakkane for første gang, følte jeg at: «Her er jeg hjemme». Jeg har aldri følt meg så hjemme noe annet sted.

Bodde i Sverige

 «Jakten»-bonden har bodd mange steder i løpet av livet. Sine første leveår tilbrakte han i farens hjemland Sverige, nærmere bestemt Göteborg.

Da familien senere gikk i oppløsning, flyttet han med moren til Norge – og begynte i førsteklasse i Eiker.

Faren ble værende igjen i Sverige, og hentet Kristian og broren til høytider og ferier – slik at de også har holdt god kontakt gjennom hele oppveksten.

– I Sverige var vi på gården til farmor og farfar i Falkenberg. Farfar var gård- og skogbruker og levde det livet der. I ettertid ser jeg at jeg nok fått mye fra han; ut i skogen og sette pris på det enkle.

I Norge hadde han andre rollemodeller.

– Her ble jeg opptatt av tre sterke damer. Oldemor, bestemor og mamma. Det har vært mye fra dem som jeg har fått med meg. Mamma har drevet med hund så lenge jeg kan huske. Senere hadde hun småbruk, så det landlige livet har vært der hele veien.

Naturens mann

Allerede som barn kjente Johansson en dragning mot det å dra ut i naturen.

– Som 13-åring reiste jeg ut i skogen i en hel uke i mars, alene sammen med en kompis. Jeg var supermørkredd, så jeg fikk lite søvn. Kompisen min fikk lite søvn fordi jeg var så redd og vekte han hver halvtime, sier han og ler.

– Men det vekket nok gnisten i meg til å reise på lengre turer selv.

«Jakten»-bonden drev med hundekjøring ved siden av studier, og som nyutdannet lærer for ni år siden søkte han jobb i Øystre Slidre.

– Jeg søkte på jobber i nærheten av fjellet. Hundene var veldig mye av motivasjonen min. Jeg var stort sett i fjellet da jeg hadde fri, og det var deilig å kunne gjøre det i ukedagene også. Så det var gjennom jobb at jeg først havnet i Valdres.

For fire år siden flyttet han inn på småbruket i Brekkebakkane.

 – Jeg rømte aldri fra bylivet, men flyttet tettere på naturen til et sted hvor jeg føler at jeg kan være meg selv.

Når Johansson ikke er ute i naturen med sine åtte hunder, har han en såkalt «vanlig» jobb nede i sivilisasjonen.

– Jeg har et liv med store kontraster i. Jeg har en kontorjobb i fylkeskommunen, som jeg elsker. 

– Samtidig er det sånn at når jeg kommer opp i Brekkebakkane, føler jeg at: «Her kan jeg puste. Her er jeg meg».

Tæret på psyken

Selv om han på mange måter lever ut drømmen i fjellheimen, er 35-åringen åpen om at ikke alt med denne livsstilen har vært like lett.

– Den første vinteren kjente jeg på mye ensomhet. Da jeg reiste på jobb, var det mørkt. Da jeg kom hjem, var det mørkt. Da var det bare meg og hundene.

Johansson kjente på at han var langt unna familie og venner.

– Jeg kunne ikke bare stikke av gårde til noen kompiser i Drammen eller besøke broren min og hans barn, så mye som jeg ønsket. For jeg har jo hundene som jeg ikke kan ta med meg.

Selv om ensomheten tæret på psyken, tok det en stund før han tok grep.

– Det satt ganske langt inne å være åpen om ensomheten. For jeg har vært en som alltid har stukket på fjellet og vært borte i evigheter – helt alene. Jeg har aldri følt meg ensom tidligere, men når du bor langt vekk blir det annerledes.

Det å trives helt alene var nærmest en del av Johanssons identitet, og han måtte derfor tillate seg å åpne seg for følelsene han kjente på.

– Først var det vanskelig overfor meg selv å erkjenne at: «Jeg er faktisk ensom». Men det å gjøre det, og så å få sagt det høyt til noen, tenker jeg at var veldig viktig.

«Jakten»-bonden begynte å åpne seg om ensomheten til naboene sine i Brekkebakkane, og ringte venner og familie for å fortelle dem hvordan han hadde det.

– Jeg sa: «Jeg er faktisk ensom». Da det ble mer besøk. De skjønte at det ikke var sånn at jeg ikke gadd å reise nedover.

– Jeg skjønte at det er greit å føle seg ensom. Det handler om å dele de dårlige opplevelsene og vite at det er en prosess. En prosess kan ta tid, men den går framover.

– Ingen motsetning

Johansson er opptatt av å vise – og snakke om – følelser.

– Mange tenker kanskje på meg som en mannemann ute i skogen, men det er ikke noen motsetning mellom det og det å ha følelser. Vi menn har også følelser. Vi er kanskje vokst opp i et samfunn der menn ikke skal prate om følelser, men jeg synes det begynner å endre seg nå. Det er bra.

Heller ikke i «Jakten på kjærligheten» holder Johansson tilbake på følelsene.

– Jeg håper at det å vise mye følelser i «Jakten på kjærligheten» gjør at andre vil bli inspirert til å snakke om følelser. Det er sikkert mange som kunne hatt godt av å gjøre mer av det, mener han.

Om følelsene blir såpass romantiske at Johansson får en å dele hverdagen i Brekkebakkane med, gjenstår å se på TV.

– Men jeg kan i alle fall si at det har vært kjempekult å være med. Jeg har fått lære å kjenne meg selv enda bedre og har møtt masse fantastiske folk – også i crewet rundt «Jakten», så det har vært en kjempeopplevelse.