Sanna Sarromaa er grenseløs

Hun har gått løs på alt fra hvordan vi oppdrar barna våre, hvordan vi jobber, hvordan vi leder, hvordan vi elsker, og nå er turen kommet til julemat.

Selv ribba, pinnekjøttet og tradisjonene rundt julebordet får gjennomgå.

Et evig kritikk-prosjekt

Kritikk av tradisjoner er i seg selv ikke farlig. Ingen kultur blir bedre av å stå stille.

Men når kritikken blir et evig prosjekt der alt rundt oss beskrives som klossete, gammeldags eller latterlig, begynner mange å spørre hva poenget egentlig er.

Skal absolutt alt ved norsk hverdag og høytid være en anledning til å kalle oss naive, ineffektive eller smakløse?

Rett og slett useriøst

Når Sarromaa i tillegg prøver å fremstille Norge som et matmessig u-land, blir det rett og slett useriøst.

Det er dette landet som gang på gang markerer seg i verdenseliten, ikke minst gjennom prestasjoner i Bocuse d’Or, der norske kokker stadig ligger helt i toppen og har vunnet mer enn de fleste andre nasjoner.

Norge har altså en dokumentert posisjon i europeisk gastronomi.

Hennes påstand om at Finland har «tusenvis» av oster og uendelige hyller av kaffe i enhver matbutikk, er vanskelig å ta alvorlig når den brukes for å redusere norsk matkultur til et komisk bakteppe.

Grenser for hvor lenge vi skal være skyteskiver

Det er grenser for hvor lenge vi finner oss å være skyteskive.

At Sarromaa har et blikk utenfra, kan være nyttig og berikende, men når dette perspektivet gang på gang brukes som et fast mønster for å «disse» hver eneste tradisjon, blir det uthult.

Folk tåler kritikk, også av mat og kultur, men de tåler ikke en endeløs strøm av hån og forakt forkledd som samfunnsanalyse.

Julemat betyr noe for folk. Den binder generasjoner sammen, den bærer minner og tilhørighet.

Kritikken Sarromaa stadig serverer, bygger i liten grad broer.

Den bygger først og fremst irritasjon.