«Grådigheten fullstendig overgår anstendigheten,» sa advokat Ellen Holager Andenæs til NTB denne uken. Jeg satt i et siderom i Oslo tingrett og hørte ordene bli gjengitt. 

Da dommeren kikket ned på beløpet partene hadde lagt frem – til sammen 1,6 millioner kroner for én dag i retten – kunne jeg ikke annet enn å trekke på smilebåndet. 

SKJØT MOT SE OG HØR: Advokatene René Ibsen (t.v.) og Elias Christensen – og Petar Sekulic i bakgrunnen – tok ladegrep og siktet mot Se og Hør i retten. – Feil fokus, mener Se og Hør-redaktøren. Foto: NTB

Hvis jeg hadde vært opptatt av grådighet, vet jeg hvilken side jeg burde vært på.

Holager Andenæs var ikke selv til stede i retten denne uka. I stedet sendte hun to juridiske våpendragere i frontlinjen – og med advokat Petar Sekulic sittende på benken bak. De ladet kanonene og gikk i stilling. 

Så skjøt de vilt, men på feil blink.

Forhandlingene i tingretten tirsdag var slett ingen straffesak. Den handlet ikke om skyld eller tiltale. Den handlet om hvorvidt boka «Hvite striper, sorte får» skulle stoppes. Likevel ble store deler av dagen brukt på å snakke om Se og Hør.

Som om det var vi som skulle dømmes.

TILTALT OG MOTPART: Marius Borg Høiby er tiltalt i straffesaken – og motpart i den sivile saken mot Aschehoug forlag. Han krever boken stoppet. Foto: Shad Madian/Se og Hør

På overflaten var dette en juridisk sak. Men under lå et tydelig ønske om å flytte oppmerksomheten. I stedet for å diskutere boka og dens innhold, brukte forsvarerne mye tid på å snakke om oss. Om Se og Hør. Om journalistikken vår. Om økonomi. 

Jeg forstår det. Vi er en kommersiell redaksjon. Vi lever av å lage journalistikk folk vil lese. 

Økonomi er ikke et nødvendig onde – det er en forutsetning for å kunne drive uavhengig journalistikk. For meg er økonomisk trygghet og redaksjonell frihet to sider av samme sak.

Det er et kjent mønster. Når argumentene begynner å glippe, vender man blikket mot budbringeren. Det er lettere å kritisere pressen enn å forholde seg til det som faktisk står i teksten. 

Pressen er et speil. Noen ganger viser det frem sider ved samfunnet som folk helst ikke vil se. Da er det fristende å slå i glasset. Under rettsforhandlingene ble det tydelig at speilet ikke var velkomment. Forsvarerne beskrev journalistikken som kynisk. 

Jeg ser det annerledes. For meg handler det ikke om kynisme, men om nysgjerrighet og ansvar. Og ja – også om konkurranse og økonomi. Vi må være bærekraftige for å kunne gjøre jobben vår. Det er ikke et paradoks, det er virkeligheten.

KLAR TALE: Advokat Ellen Holager Andenæs er Marius Borg Høibys forsvarer. Denne uken snakket hun om pressens grådighet. Foto: NTB

En del av forsvarernes kritikk handlet om bildekjøp, og det ble fremstilt som en avsløring. Men kjøp av bilder og tips har vært en del av Se og Hørs journalistikk over i fire tiår. Forskjellen ligger i hvordan materialet brukes, og om man står for det man publiserer. 

Det gjør vi. 

For oss handler det ikke om penger for pengenes skyld. Det handler om dokumentasjon og troverdighet. Om å vise virkeligheten slik den faktisk er.

OMSTRIDT: Bokbomben fra Aschehoug ble behandlet i Oslo tingrett denne uken. Foto: NTB

Trykket rundt denne saken har vært enormt. Det er ikke vanskelig å forstå. Boka berører kongehuset, og dermed et av landets mest symbolske institusjoner. Når slike temaer blir offentlige, følger interessen naturlig.

 Det er ikke vi som blåser opp saken. Det er sakens innhold som gjør den umulig å overse.

Vi i Se og Hør er ikke feilfrie. Vi har gjort feil, og vi har tatt ansvar for dem. Vi har beklaget når vi har gått for langt. Det er en del av redaktøransvaret. Men det er også viktig å si at vår journalistikk står på egne bein. Våre feil fritar ingen for kritikk.

Her spøker Marius Borg Høiby med voldsanklagene
TRØST: Bernt Hulsker gikk av scenen etter resultatet på Skal vi danse. Det var nemlig én i publikum som trengte trøst. Video: Trond Markus gravdal. Reporter: Kine Falch

Jeg vil samtidig presisere, igjen, at Marius Borg Høiby er uskyldig inntil domstolen eventuelt kommer til en annen konklusjon. Det er slik rettsstaten fungerer – og slik det skal være. Men nettopp derfor er det avgjørende at han har forsvarere med riktig fokus, som forsvarer ham i retten, og ikke angriper oss som omtaler saken.

Jeg opplever hele rettsstriden mot Aschehoug som en strategi for å skape støy. Når Marius’  advokater sliter med å vinne saken, går de løs på dem som skriver om den. Når de ikke kan endre fakta, prøver de å svekke troverdigheten til dem som forteller dem. 

Men til slutt handler ikke dette om oss. Det handler om retten til å fortelle, og retten til å vite.

Når forsvarerne vender lyset mot pressen generelt, og Se og Hør spesielt, ser det ikke helt bra ut. Da fremstår det mer som et forsøk på tildekking av brannen som herjer i deres egen leir. 

De kan forsøke å lede lynet bort, men en lynavleder stopper aldri strømmen – den bare utsetter nedslaget. Til slutt vil sannheten treffe bakken, og da blir det interessant å se hvor den faktisk slår ned.