Festene på Gråbrødretorv har rullet videre. Nå er det Anders og broren som arrangerer fest hver sommer. 

– De festene vi har er kanskje enda mer utagerende enn de jeg vokste opp med. Vi har fått naboklager to ganger, så i år leverte vi skriftelig nabovarsel for å ha ryggen fri. 

– Hvordan gikk det? 

– Det ble en veldig morsom og utagerende fest, men heldigvis ingen naboklager denne gang. 

Det er natt i Tønsberg, men på en av gårdsplassene i landets eldste by skåles det i rødvin og snaps, latteren runger ut i sommernatta. Det fortelles historier og holdes taler, noen drar en drøy parodi av en kjent byfigur. 

Huset har stått der siden 1700-tallet, veggene har vært vitne til betroelser over høye glass i flere generasjoner. Nå står den aller yngste bak ei gardin med ørene på stilk, en sjenert guttunge på sju år. 

47 år seinere er Anders Børringbo tilbake i huset i Tønsberg der han vokste opp. Store syrintrær rammer inn gårdsplassen som er dekket med bruddskifer. Et skilt med teksten «Gråbrødretorv» henger på husveggen, det er uvisst hvem som fraktet det med seg hjem fra København en gang for lenge siden. 

Bikkja Lea hilser med snuta, før hun flater ut på de solvarme steinhellene. 

– Både vinen og fortellingene fløt fritt når det var fest i gården, slik det ofte kan være når frie kunstnersjeler samles. 

Han var sju år da han flyttet hit sammen med familien, fra et rolig villastrøk på en annen kant av byen. 

– Det var et slitent strøk den gangen, det var junkies og hjemløse i gata her, og kunstnere i flagrende klær. For en liten gutt var det både skummelt og spennende. 

Huset ligger rett ved gågata i Tønsberg, og er en del av den gamle trehusbebyggelsen i Norges eldste by. Det var ikke bare strøket som var slitent, huset var ei rønne da familien Børringbo overtok. 

– Mormor gråt da hun skjønte hvilket hus vi hadde kjøpt, he, he. Den eldste delen er fra 1700-tallet, så det er mye sjel i veggene her, sier Anders Børringbo og skjenker kaffe fra en grønn tv-kanne. 

En av kunstnerne som bodde i denne gata var musiker og poet Odd Børretzen, han var stadig innom og fortalte historier. 

– Da den plata med «Måkene »og «Noen ganger er det all right» kom ut kjente jeg allerede historiene, jeg hadde hørt dem på festene her. 

Det første året sov han i ei solseng med dyne, det tok lang tid å få huset i stand. 

– Mamma var en ekte Tønsberg-entusiast, dette var hennes livsprosjekt. Nå er gata en av byens koseligste, den gangen var den veldig belastet. 

Moren var journalist i Tønsbergs Blad, faren kveldsredaktør i Aftenposten. Da brannalarmen ulte fra brannstasjonen i nabolaget kastet Anders seg på sykkelen for å se hvor det brant. 

– Journalisten i meg ble nok vekket den gangen, og jeg er helt sikkert arvelig belastet. Seinere fikk jeg være med mamma på intervjuer med Jahn Teigen, Dizzie Tunes og Rolv Wesenlund. 

– Det har vært et intenst halvår. Jeg føler at jeg er i beredskap døgnet rundt egentlig, det er stadig noe som skjer, og jeg leverer jevnlig til tv, radio og nett. 

Han har base i Brussel, og har bodd alene fram til nå. Men i høst flytter kona Sidsel Avlund til Belgia. Hun har bakgrunn som filmfotograf i NRK. 

– Sønnen vår flytter til Trondheim for å studere, så nå blir det bare oss to. Vi kommer nok til å jobbe en del sammen, så det blir bra. 

Uroen i Europa er merkbar. 

– Det er en annen stemning enn tidligere, og jeg kjenner på den selv, både faglig og personlig. 

Han var hjemme på påskeferie da paven døde første påskedag. Børringbo måtte kaste seg på første fly. 

– Den mørke dressen min var i Brussel, så jeg tok på meg den gamle dressen min, en 1997-modell. 

Dressen passet fortsatt, og Anders Børringbo rakk første fly ut fra Gardermoen. 

– Jeg mellomlandet på Kastrup, og i det jeg haster av sted får jeg se meg selv i et speil. Jeg så virkelig ikke bra ut, skulderputene var enorme og buksebeina altfor vide. 

I all hast måtte han innom en herreekvipering på den danske flyplassen. 

– Det ble en dress fra Boss. En fin og altfor dyr en. 

– Du sendte vel regninga til NRK? 

– Nei, jeg har ikke turt det foreløpig, men det er jo et arbeidsantrekk. Jeg har brukt dressen flere ganger etterpå, den er veldig fin. 

– Den gamle da, kastet du den? 

– Nei, nå henger den i skapet i påvente av en nittitallsfest eller et bad taste party. 

– Jeg trodde hun ringte for å skryte, men hun sa rett ut: Anders, nå må du klippe deg! 

Klokkene i Tønsberg domkirke kimer. Det er tre år siden han mistet moren sin. 

– Mamma var ei klar og tydelig dame, et forbilde både faglig og menneskelig. Jeg savner henne veldig. 

Sammen med moren rakk han å gi ut boka «Morn, morn Tønsberg» tre måneder før hun døde. 

– Jeg er takknemlig for at vi fikk til det prosjektet, boka er full av hennes beste saker fra lokalavisa, og litt annet som jeg har skrevet. 

Han henter et eksemplar av boka. Bilder av Jahn Teigen, Odd Børretzen og andre kulturpersonligheter deler sidene med byoriginaler og ildsjeler. 

– Mamma fikk Parkinsons, så det ble dessverre en vond avslutning på livet. 

Moren var en ildsjel hun også, blant annet var hun en av dem som fikk bevart sjøbodene langs brygga i Tønsberg. 

– Hun hadde et hjerte for de svake, og var bypatriot på sin hals. 

Foreldrene skilte seg da han var tretten år. 

– Det var en vanskelig periode. Jeg var veldig usikker og beskjeden, og tok bruddet mellom dem hardt. 

– 13 år er en vanskelig alder også? 

– Ja, ungdomsårene ble tøffe. Jeg var en usikker gutt. 

Han gikk på Steinerskolen ut ungdomsskolen, så startet han på det som den gangen het Tønsberg gymnas. 

– Det var som å bli kastet til ulvene etter den beskyttede tilværelsen på Steinerskolen. Jeg turte ikke rekke opp hånda engang, langt mindre henge og feste med de andre elevene, det turte jeg ikke før jeg ble russ. 

Lea legger hodet på kneet hans, han klør bikkja i nakken. 

– Jeg tror nok de som kjente meg da jeg var ung er veldig overrasket over at jeg ble korrespondent i NRK, det lå ikke akkurat i kortene at jeg skulle få en så utadvent jobb. 

– Hvordan snudde det? 

– Tja, jeg beit tenna sammen, så ble det bedre etterhvert. Jeg hadde mamma, og noen gode lærere som så meg. 

Han har begynt på en roman om oppveksten. 

– Boka ligger på is nå, jeg har ikke tid til å skrive i det hele tatt etter at jeg flyttet til Brussel. 

Han blir sittende og fundere litt. 

– Fader, nå nevnte jeg den romanen, nå har jeg press på meg for å fullføre.

Festene på Gråbrødretorv har rullet videre. Nå er det Anders og broren som arrangerer fest hver sommer. 

– De festene vi har er kanskje enda mer utagerende enn de jeg vokste opp med. Vi har fått naboklager to ganger, så i år leverte vi skriftelig nabovarsel for å ha ryggen fri. 

– Hvordan gikk det? 

– Det ble en veldig morsom og utagerende fest, men heldigvis ingen naboklager denne gang.