KOMMER SEG UT: Kirsti Sparboe er ved bedre helse enn på lenge etter mange tunge tilbakeslag. Foto: Tor Kvello

Ingen var større sangstjerne enn Kirsti Sparboe (79) på 60- og 70-tallet. Hele fire ganger gikk hun til topps i Melodi Grand Prix – en bragd hun deler med legenden Jahn Teigen.

Alle som har noen år på baken har nynnet med på slagere som «Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli», som gikk til topps i MGP i 1969, «Nordlandsnetter», «En sommer er over» og «Hjem».

Fortsatt blir Kirsti kjent igjen på gaten, og hun mottar mange forespørsler om å opptre. Det siste året har hun takket nei til alt, siden helsen ikke har vært helt på topp. Men den siste tiden har hun frisknet litt til igjen.

MANNLIG SELSKAP: Dvergdachsen Oscar er den eneste mannen i sangstjernens liv. Nyttårsaften blir han 10 år. Foto: Tor Kvello

Faktisk så stråler hun av glede over å komme seg ut i frisk luft med «Ferrarien» som god støtte.

Den sistnevnte er betegnelsen hun bruker på gåstolen, som gjør henne både tryggere og stødigere. Den bruker hun heldigvis bare innimellom, når hun føler behov.

PUST I BAKKEN: «Ferrarien min», kaller Kirsti sin nyanskaffede gåstol. Innimellom setter hun seg ned for å få igjen pusten. Foto: Tor Kvello

– Det har vært noen innleggelser på sykehus og legebesøk de siste årene. For et drøyt år siden fikk jeg beskjed om at min kols var i forverring. 

– Da stumpet jeg røyken, og håper det er for godt denne gang, sier Kirsti bestemt.

Artisten beskriver seg selv som en tidligere storrøyker, og det har hun vært i over 60 år. Det setter nødvendigvis sine spor.

Lungene er i dårlig forfatning, og bare det siste året har hun vært innlagt på sykehus tre ganger med lungebetennelser.

MANGE GODE ÅR: I 2004 flyttet Kirsti og ektemannen Terje Dahl til Skåne. Der fikk de mange gode år sammen før han gikk bort. Foto: Tor Kvello

– Jeg måtte ta grep, og jeg merker at mye er blitt bedre. Jeg bruker mindre astmamedisin enn før, og føler også at sangstemmen er blitt bedre, sier hun med et stort smil.

Foreløpig er det ikke så mange andre enn hennes faste følgesvenn, dvergdachsen Oscar (snart 10), som nyter godt av at matmor synger.

– Jeg føler meg klar igjen for å gjøre noen konserter. Det er ett år siden sist, og formen er bedre enn på lenge.

DEN GANG DA: Her er Kirsti i godt selskap før finalen i Melodi Grand Prix i 1966. Anita Thallaug (1938-2023, f.v.), orkesterleder Kjell Karlsen (1931-2020), Åse Kleveland, (76) Wenche Myhre (78), Kirsti, Grynet Molvig (82) og programleder Johnny Berg (1934-2014). Åse vant, og deltok i den internasjonale finalen med «Intet er nytt under solen». Foto: NTB

Det er ikke til å stikke under stol at Kirsti har slitt med helseutfordringer i mange år. Noen av dem har hun vært tause om – frem til nå.

– I 2019 falt jeg av en scene under øving til «Operetten om Mack» i Tromsø. Jeg ødela skulderen, som fortsatt ikke er helt god, og fikk i tillegg to brudd i bekkenet.

At hun står lys, levende foran oss i hjemmet på Fagerstrand er med andre ord ingen selvfølge. Kirsti har vært gjennom mer enn de fleste klarer, men humøret klarer ingen å ta fra henne.

SER FREMOVER: Kirsti føler at sangstemmen er blitt bedre, og håper å få til noen konserter snart. Foto: Tor Kvello

– For en tid siden fikk jeg beskjed om at lungene mine var så ødelagte at jeg ikke tålte en ny betennelse. Da sa jeg til dem: «Skal jeg bare legge meg ned og dø»?

Mirakuløst nok, så gikk det bra. Noen måneder senere peker pilene i riktig retning.

– Jeg var inne til kontroll, og da hadde sykepleieren gode nyheter. Alt så plutselig fint ut, forteller hun.

Dette står i sterk kontrast til situasjonen for drøye to år siden. Da sto sangstjernen på dødens terskel hjemme på Nesodden.

– Jeg ble rammet av en bakteriell infeksjon den gang. Det var en stor påkjenning, innrømmer hun.

Sangstjernen hadde hyret inn en snekker som skulle lage en platting slik at hunden Oscar lettere kunne komme seg inn fra den innebygde hagen utenfor.

Da han var ferdig, tittet naboen innom. Der lå Kirsti bevisstløs. Tross iherdige forsøk, fikk de ikke liv i henne.

Først ringte de etter en ambulanse, men de forsto raskt at det sto om livet. Da ble det rekvirert et ambulansehelikopter. Det bar i hui og hast til Akershus universitetssykehus (Ahus) i Lørenskog.

– Jeg lå i kunstig koma i ti dager, og var veldig dårlig i to og en halv måned i ettertid, forklarer hun.

Kirstis eneste mannlige selskap i boligen er nevnte Oscar. De snakker sammen hele tiden, på sitt forunderlige språk. Familiemedlemmet på fire ben forstår alt matmor sier, og han er virkelig et godt selskap.

Kirsti trives godt uten en mann ved sin side, men hun må innrømme at hun savner ektemannen Terje Dahl, som gikk bort i februar 2017, 81 år gammel.

MIN BAUTA: Fortsatt kjenner Kirsti nærværet til mannen, selv om han er borte. Foto: Tor Kvello
GOD PLASS: På den store gården i Skåne hadde ekteparet nok av plass. Her nyter de en stille stund på kjøkkenet. Foto: Tor Kvello

De siste årene av hans liv var preget av Alzheimers sykdom.

– For mange er høytidene de verste. Jeg kommer til å savne Terje i julen, innrømmer hun.

Kirsti opplever stadig mannens nærvær, selv om han for lengst er borte.

– Jeg merker at han er her, stadig vekk. Det hender at jeg våkner om natten, og må en tur til toalettet. Da lister jeg meg ut, for ikke å vekke Terje. Det er som jeg glemmer at han er borte – jeg synes jeg kjenner at han rører på seg i sengen ved siden av, sier hun.

TUNG TID: De siste årene av sitt liv tilbragte Terje på sykehjem, etter at han ble rammet av Alzheimers sykdom. Foto: Tor Kvello

Den siste tiden har hun ikke merket nærværet like mye, men det går ikke en dag uten at hun tenker på ham.

– Jeg drømmer om Terje om natten. Han er så søt og snill, og så danser vi sammen. Det er så fint, sier Kirsti med et smil om munnen.

Når savnet blir for stort, kan hun alltids holde litt rundt bysten som kunstneren Kjell Rasmussen lagde av ektemannen. 

Den har hedersplassen i stua!

HEDERSPLASS: Bysten av ektemannen er laget av billedhogger Kjell Rasmussen, og står sentralt plassert i stuen. Foto: Tor Kvello

– Heldigvis er jeg ikke redd for å være alene. Rett etter at Terje døde var jeg litt engstelig, siden det alltid har vært en mann i mitt liv. Når venninnene mine klager på mannen sin, sier jeg klart ifra. Det er ingen grunn til å klage, for dere er to. Økonomisk og sosialt er det en kjempefordel, og tenk bare å le av de samme tingene. Det har så stor betydning, påpeker hun.

Kirsti har gode venner i umiddelbar nærhet, og ikke minst en flott familie som stadig kommer på besøk. 

Da kan de være fire generasjoner samlet på ett sted: Datteren Christine (59), barnebarnet Caroline (35) og oldebarnet Isabelle (5).

FIRE GENERASJONER: Kirsti er takknemlig for å ha sine nærmeste rundt seg. Datteren Christine (f.v.), barnebarnet Caroline (t.h.) og oldebarnet Isabell på oldemors fang. Foto: Tor Kvello

– På julaften foretrekker jeg å være alene, men en av de andre dagene i julen kommer slekten. Det er stor stas, slår hun fast.

Når oldebarnet Isabell titter innom blir det liv i stua.

KVALITETSTID: Oldebarnet Isabelle, barnebarnet Christine og Kirsti gleder seg å treffes i julen. Foto: Se og Hør

– Hun var litt engstelig når hun så meg i starten, men det har gått over nå. Nå er vi gode venner, sier Kirsti.

NYTER Å VÆRE ALENE: Kirsti var spent på hvordan hun ville takle å være alene, men det har gått overraskende bra. Foto: Tor Kvello

Hun synes ikke det er å ille å få noen år på baken.

– Så lenge helsa er i noenlunde orden, så går det fint!