Ingrid Bjørnov er for mange hele Norges pianodronning, ordkunstner og humørspreder. Men bak latteren og de elegante pianotonene ligger det en historie om økonomisk katastrofe, namsmannen på døra – og kontanter gjemt i fryseren for å overleve.

I et åpent intervju med KK forteller hun om årene da alt handlet om å jobbe, betale og prøve å puste litt mellom slagene.

– Jeg hadde tvangstrekk av lønna i elleve år og gjemte penger i fryseren, så namsmannen ikke skulle ta det som skattevesenet skulle ha.

At en av landets mest folkekjære artister har stått i kø hos namsmannen, er kanskje ikke det bildet mange har av livet i rampelyset. Men for Ingrid ble «Which Witch»-satsingen på West End i London starten på et økonomisk mareritt som varte helt til 2000-tallet.

Hun beskriver årene som en tid der hun var redd for både innboksen og dørklokka – og likevel sto på scenen og leverte, kveld etter kveld.

Fra eventyrduo til gjeldsslaver

For å forstå hvor dramatisk det ble, må vi litt tilbake. Oppsal-jenta som lærte gamle slagere av moren sin, møtte Benedicte Adrian i sandkassa. De ble som søstre. Sammen ble de Dollie de Luxe – jentene som gikk fra skoleavslutninger til Melodi Grand Prix, idolblader og lansering i Japan.

Så kom den store drømmen: musikalen «Which Witch» i London. Det var millionsatsing, sponsorer, West End og et enormt apparat. Da slakten kom fra britisk presse, raste korthuset. Etter 76 forestillinger sto de igjen med 12 millioner i gjeld. Med renter vokste summen videre, mens karrieren utad skulle fortsette som om ingenting hadde skjedd.

Ingrid forteller om solidarisk ansvar, om å prøve å betale, om å insistere på å gjøre opp for seg – selv når tallene til slutt bare ble større. Først da soloshowene virkelig tok av, klarte hun å kvitte seg med den siste gjelden.

Namsmannen på døra – og penger i fryseren

Historiene fra den tiden er både absurde og hjerteskjærende. Namsmannen kom hjem til dem for å vurdere hva som kunne beslaglegges. Hun forteller om å stå og forklare at instrumentene faktisk trengs for å ha en jobb, at flygel og orgel ikke bare er pynt.

Kontanter ble gjemt i fryseren for å ikke forsvinne ut av huset. Samtidig skulle hun være kreativ, morsom og profesjonell. På scenen. På radio. På tv.

I senere år har hun laget humor av det på scenen, blant annet i showet der «Tvangstrekk» får sin egen rollefigur. Men mellom linjene er det lett å høre alvoret: presset, skammen, frykten for å aldri komme ovenpå igjen.

Hvis du liker sterke historier om økonomisk kamp og å reise seg igjen, kan du også lese saken vår om familien som måtte snu på hver krone etter sjokkregningene eller om hvordan en norsk småbarnsmor kraftig kuttet matbudsjettet sitt.

Barnløs – og stolt av det

Samtidig som økonomien raste, tok livet andre uventede veier. Ingrid og ektemannen Terje fikk aldri barn, selv om omgivelsene stadig spurte.

– Jeg venter fortsatt på at jeg skal få lyst på barn, sier hun – med den tørre selvironien hun er kjent for.

I dag beskriver hun seg selv som en «stolt i barnløse støvler» og mener alle trenger en barnløs tante på landet. Hun har brukt mye av livet sitt på å være nettopp det for andres barn, nære og fjerne.

Kreft, mor med demens – og musikken som redning

Som om ikke gjeldsmarerittet var nok, fikk hun i 2017 diagnosen føflekkreft med spredning til lymfesystemet. Det ble operasjoner og immunbehandling, kontrolltimer og nye runder med usikkerhet.

Samtidig ble moren syk med demens og flyttet på sykehjem. Ingrid forteller om hvordan rollen snudde: Nå er det hun som synger de gamle slagene for moren – de samme sangene moren en gang lærte henne ved pianoet.

– Musikken finner veien når vi ikke lenger finner ordene, sier Ingrid.

Det er kanskje akkurat her nøkkelen til Ingrid Bjørnov ligger: Hun bruker ordene og musikken til å bære både seg selv og andre – gjennom gjeld, sykdom, sorg og helt vanlige tirsdager.

I dag står hun igjen på scenen med forestillingen «Ingrid Bjørnov tar det Piano». Hun er ærlig på at hun ikke lenger trenger applaus døgnet rundt, men at én ting aldri må tas fra henne: pianoet, og muligheten til å få folk til å le – og kanskje gråte litt – mellom tangentene.