Nøtterøy 2010. Ni år gamle Emma sitter på rommet sitt og ser på en dokumentar moren har lastet ned. Emma vet ikke hvor mange ganger hun har sett den, men filmen har fått brikkene til å falle på plass: Bilene hun har fått i gave, men aldri brydd seg om å leke med. Kle-seg-ut-kurven, der hun alltid velger de avlagte klærne til storesøster. Interessen for det feminine, for sminke og klær, og for Britney Spears. Forresten heter hun ikke Emma. Ikke ennå. Og guttenavnet fra den gang omtaler hun i dag kun som «navnet jeg hadde før».

Filmen handler om å være født i feil kropp, og kanskje har moren lastet den ned som en dyp kjærlighetserklæring? Som en døråpner for å snakke om det hun som mor allerede aner? Ni år gamle Emma kan filmen utenat. Og nå, mens hun sitter på rommet, som er mer et jenterom enn et gutterom, kjenner hun det så sterkt:

– Mamma sto nede og støvsuget, og jeg sendte henne en melding: «Jeg vil bli jente.» Mamma tekstet tilbake: «Det skal vi se på. Og takk for at du sier ifra.»

Dans og diabetes

Vi møter Emma Ellingsen over lunsj, på kafé i Nydalen, der hun da intervjuet gjøres er aktuell i «Skal vi danse». Hun er godt i gang med treningene med Catalin, og med sine 181 cm på strømpelesten var det viktig å finne en høy dansepartner.

– Med sko på er jeg litt høyere enn ham, men det går akkurat, sier Emma og demonstrerer en rank positur.

Hun er blitt spurt flere ganger. Alle gangene har hun sagt nei. Hun tviler på om de seks årene med hiphop, reggaeton og funk har hjulpet henne i særlig grad. Catwalken, derimot!

– Hælene på catwalken er jo mye høyere enn danseskoene, så jeg kommer ikke til å ha problem med å danse i hæler.

Emma skrur litt på insulinpumpen som hun har i beltet rundt midjen etter diabetes 1-diagnosen hun fikk i mai.

– Jeg gikk på sprøyter frem til forrige uke, men pumpen er mye enklere. På parketten tar jeg den av, og det går fint mens jeg danser.

Emma Ellingsen ble født på Nøtterøy i 2001, og er to minutter yngre enn sin toeggede tvillingbror. Moren jobber i helsevesenet, faren driver bilverksted, og foreldrene hadde en sønn og en datter fra før da tvillingguttene kom. Men der den ene tvillingsønnen lekte med biler, ønsket den andre seg dukker og ville etter hvert ha klær fra jenteavdelingen.

– Etter hvert sluttet mamma og pappa å gi meg biler, for de skjønte at det var bortkastede penger, forteller Emma.

– Men jeg tror ikke det falt foreldrene mine inn at jeg kunne være født i feil kropp. Det kom først senere. De trodde bare at jeg var et barn med mine egne interesser.

Emmas melding til mamma ble starten på et ti år langt løp på Rikshospitalet, med utredning og senere operasjon. Da Emma og familien medvirket i TV 2-programmet «Født i feil kropp», var hun allerede i gang med prosessen med pubertets­hemmere.

– Min største frykt var å få adamseple, skjegg og komme i stemmeskiftet, så det var viktig å komme i gang før det skjedde, forteller Emma.

– Jeg har alltid på en måte visst hvem jeg var, sier Emma.

– Familien har aldri stilt spørsmål rundt mine interesser. Foreldrene mine har aldri presset meg til å være mer «guttete», og lot meg leke med dukker.

Hun tar en bit omelett.

– Sånn mener jeg flere burde tenke. At et barn har lyst til å leke med en dukke i stedet for en lastebil, er en ufarlig ting. For meg er det nesten vondt ikke å la barnet få lov til å leke med den dukken. Jeg er ekstremt takknemlig for at jeg tidlig skjønte at jeg var født i feil kropp. Om ikke tror jeg det ville påvirket selvfølelsen og selvbildet og alt sammen.

Støtte fra klassen og vennene

På Nøtterøy bor det drøyt 20 000 mennesker, mange med hage, sjøutsikt og nærhet til Færder nasjonalpark. Følte Emma at hun skilte seg ut? Hun forteller at vennene ikke hevet et øyebryn. Det var jo bare sånn hun var. Feminin. Hun husker hvor mye det betydde, den gangen i femteklasse, da gymlæreren sa at hun godt kunne få være på jentelaget. Og i fjerde, da hun fikk sitt første jenteplagg, av en av fadderne sine. Nå sto hun der, med en topp for jenter, og den var kjøpt til henne.

– På skolen dagen etter spurte noen av mine beste venner: «Hvorfor har du på den?» Jeg svarte: «Fordi den er fin.» Og da var de sånn: «Ok.» Og det var det.

– Hadde du sagt til vennene dine at du følte deg som en jente?

– Nei. Det var liksom aldri noe spørsmål. Sønnen til noen venner av familien, som var tre år eldre enn meg, spurte meg: «Vil du bli jente?» Men da visste jeg ikke noe om det. Men da mamma viste meg dokumentaren, falt brikkene på plass.

(Intervjuet fortsetter under faktaboksen)