«Der ingen skulle tru»-paret Line og Tor Evert er tilbake på tv-skjermen. 

DER INGEN SKULLE TRU: Line og Tor-Evert Grøndal ble kjente fjes for mange da de deltok i den populære NRK-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Et uskyldig kyss i coronaens tid førte til at det ble de to. Foto: Privat

«Hva er det beste valget du har tatt for deg selv?», spurte vi Line Grøndal (35), og gjennom telefonen kunne vi høre henne tenke der hun satt, på en stein overfor fjellgården Øvre brekkebakkane i Valdres, med utsikt over grønnende skog, der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Det var i 2022-sesongen av den ultrapopulære NRK-serien mange ble kjent med den blonde danske kvinnen, realisten som falt for den drømmende optimisten Tor-Evert Grøndal (44).

– Det var da jeg var ferdig med utdannelsen, og ikke visste hva jeg ville. Da dro jeg ut i verden og backpacket, og det førte med seg veldig mye. Uten dét hadde jeg ikke møtt Evert.

Fredag 12. desember er paret igjen å se på tv, når den 24. sesongen av den populære NRK-serien «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu» har premiere.

KK skal ikke her røpe innholdet i episoden, kun hinte om at det skjer noe magisk for Line og familien på den lille gården.

Å leve med to små barn i huttiheita, uten nevneverdig barnepass, på 52 kvadrater er nemlig ikke for pyser. 

«Brått står kjærleiken på spel»

Da KK snakket med Line for et års tid siden, var det heller ikke bare idyll på den grisgrendte gården.

Hun og Tor-Evert hadde fått barn og skulle gifte seg – men som det stod skrevet i episodebeskrivelsen av den forrige sesongen om livet i Brekkebakkane på nrk.no:

Det er bryllaup i Valdres. Men Tor-Evert Johansen blir oppslukt av husbygging og gløymer Line Raunkjær og vesle Emil. Brått står kjærleiken på spel.

– Det har jo ikke vært lett, forteller Line ærlig.

Falt pladask

Men aller først: Line jobbet som frivillig på kjøkkenet på et meditasjonssenter i Sverige, da hun møtte nordmannen som ga henne mobilnummeret sitt på en lapp.

Menn og kvinner skulle ikke ha omgang med hverandre på senteret,  men ved en skjebnens uransaklighet, som vi her velger å kalle det, hadde Line kjørt Tor-Evert til bussen, og mer enn de sju minuttene den bilturen tok, trengte ikke han på å forelske seg. 

Tilbake på meditasjonssenteret fikk han smuglet inn en lapp til Line, der hun stod på kjøkkenet og strevde med å gi frivillige amatører opplæring i den edle kunsten å lage god mat, og slik kunne kontakten mellom dem fortsette.

Ville hun gå en tur i skogen? spurte han henne i en sms. 

– Da gikk praten om alt mulig. Jeg synes han var interessant, forteller Line.

På skogstur nummer to kysset han henne.

– Var du også forelsket da?

– Jeg hadde sommerfugler i magen.

Line blir lattermild.

– Så ringte han meg to dager senere og sa han hadde fått corona.

Et kyss med uante konsekvenser

Det skjedde i de dager da hele verden ble rammet av pandemi. Mange land stengte grensene og innførte sterke restriksjoner for å unngå smitte.

Kysset i skogen skulle derfor få uante konsekvenser.

De to som akkurat hadde møtt hverandre, fortalte samvittighetsfullt til meditasjonssenteret om kysset de hadde delt – og måtte sporenstreks i karantene sammen, ti dager i en bitte liten leilighet på 20 m².

Han fortalte om en rotløs barndom med flytting hele 25 ganger – om den falleferdige fjellgården han hadde kjøpt i Valdres to år tidligere, og drømmen om bygge den opp for å leve det enkle livet der.

Det sammenfalt med Lines tanker, som var opptatt av friluftsliv og hadde funnet stor glede i det enkle livet som backpacker.

I halvannet år hadde hun reist jorda rundt etter å ha tatt en master som produksjonsingeniør. Nå var hun tilbake, hadde akkurat gjort det slutt med en kjæreste og var i limbo.

Da karantenen var over og Tor-Evert gjerne ville hun skulle bli med ham til Valdres, svarte Line «ja, hvorfor ikke?»

Måtte «smugles» inn i Norge

– Ble du forelska i løpet av de to ukene i karantene?

– Jeg er en sånn person som ikke er så god på å kjenne etter mine egne følelser. Jeg er veldig impulsiv og bare gjør uten å tenke så mye. Men jeg hadde en god magefølelse.

– Vi hadde hatt det veldig fint sammen, og jeg ville oppleve mer med ham. Jeg visste at om jeg dro hjem til Danmark da, ville det ikke ha skjedd noe mer med oss. «Go for it!», tenkte jeg.

Det hører også med til historien at Norge hadde stengt grensen, og at Tor-Evert måtte «smugle» med seg Line som sesongarbeider da de to satte snuta mot Valdres.

Det var natt da de endelig ankom gården – etter å ha gått den siste bratteste biten opp på truger i dyp snø.

Mange ville muligens ha snudd i låvedøra da de kom fram.

Det var nemlig i den uisolerte låven Tor-Evert fortsatt bodde den gangen, mens han pusset opp det lille tømmerhuset på gården.

Der var det kaldt, fullt av gammel oppvask – og ikke minst en hel del muselort.

– Han hadde nok ikke tenkt at han skulle ha med dame neste gang han kom hjem, ler Line.

Ulike behov

«Ok, jeg tror vi skal rydde litt» tenkte hun den gangen.

– Det skremte meg ikke i det hele tatt. Muselorten var kanskje litt voldsom, men den kostet jeg bort. Jeg brukte mye tid på å rydde.

– Å skulle bo langt unna folk, uten vann og strøm – du hadde ingen betenkeligheter med det?

– Jeg ville jo gjerne leve et enkelt liv, og hadde gjort det da jeg backpacket. Utedo, hente vann i bekken og være uten strøm … Jeg hadde bodd sånn i Nepal.

– Det var også det jeg forelsket meg i – visjonen han hadde om å bygge opp stedet.

De ville leve det enkle liv – men tiden videre sammen på gården skulle bli alt annet enn enkel.

Kun tre måneder tok det før Line en dag kjente seg kvalm.

– Det gikk mye raskere enn hadde trodd, men vi ble veldig glade for det, forteller Line.

Nesten på dagen ett år etter det aller første kysset, kom Emil til verden.

Men tiden som nybakt mamma skulle også bli den mest krevende for Line.

– Vi hadde bare vært sammen i ett år da vi fikk barn, og kjente ikke hverandre så godt. Småbarnstiden er generelt utfordrende. Jeg har mine behov og Evert har andre behov.

– Vi visste ikke helt hva den andres behov var, og hadde heller ikke bygget opp den gode måten å kommunisere på.

Den gode grunnfølelsen

Emil sov dårlig på grunn av luft i magen – noe som først og fremst gikk ut over Lines nattesøvn. De bodde fortsatt på låven den gangen, og for Tor-Evert ble det viktig å få ferdig huset – noe han brukte nesten all sin tid på.

– I den perioden ble det en avstand mellom oss. Jeg følte han flyktet litt. Jeg hadde ikke noe problem med å bo på låven, og ville heller ha en tilstedeværende mann.

Emil tilbrakte sitt første halvannet leveår på låven – men sommeren 2022 stod huset klart. Året etter fikk paret også datteren Sofie.

Livet på Øvre Brekkebakkane har med tiden gått seg til.

– Vi er to veldig forskjellige personer som liker forskjellige ting. Å gi hverandre plass til å gjøre forskjellige ting og samtidig gjøre noe sammen, har vi brukt tid å finne en balanse på, sier hun og understreker også dette:

– Vi har begge den gode grunnfølelsen, så det er ingen tvil om at vi skal være sammen.

Friheten er det gode liv

Allerede da Line ble gravid første gang, ble det viktigere for henne med både strøm og innlagt vann – noe paret sørget for å få før Emil meldte sin ankomst. 

Idealismen som begge delte om å leve enklest mulig, har de firet litt på.

– Nå har vi toalett og oppvaskmaskin, men bor fortsatt lite på 52 kvadratmeter, forteller Line.

Det enkle livet er i større grad erstattet av et fokus på det gode liv – noe som i stor grad handler om økonomisk uavhengighet. 

Paret har ikke huslån og begge jobber redusert i 60 prosent stillinger. Hun som produksjonsingeniør, han som energirådgiver og prosjektleder i Valdres Næringshage.

– Det er friheten dette gir, som er det gode liv. Vi har ikke stress i hverdagen. Hamsterhjulet mange snakker om, opplever vi ikke. Vi har barna full tid i barnehagen fordi de elsker å være der. De vil heller være der enn hjemme.

En lett latter høres før hun fortsetter.

– Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal tolke det.

– Det blir mer fritid for deg?

– Det er ikke sånn at jeg setter meg ned og leser en bok, men det gjør at jeg kan lage en del mat selv, og at vi har bedre tid i hverdagen, forklarer Line.

Det er alltid noe som må gjøres på en gård. Nå står restaureringen av låven for tur. Den håper de å kunne bruke til ulike arrangementer – som å invitere skoleklasser opp på gården eller arrangere festival.

– Vi må utnytte at vi har et lite «brand», mener Line.

Både godt og «skidt»

Drømmen om å bo på gård, er det mange nordmenn som bærer på.

I fjor toppet «småbruk» listen over de mest brukte søkeordene på Finn – for åttende året på rad.

For Line er det viktig å understreke at det ikke bare er idyll å bo på en gård i bygde-Norge.

– Det er begrenset med tilbud. Helgene kan være lange. Å være inne med to barn på 52 m² kan bli ganske intenst – selv om man samtidig får vært mye sammen.

Ofte savner hun også familien i Danmark – som å kunne feire barnas bursdager sammen med dem.

– Det er både godt og «skidt» å bo her, konkluderer hun.

«Vi har vokst og fortsetter med å vokse sammen»

Det er når det våres i Brekkebakkane en hageelsker som Line har sine beste stunder. 

Da sitter hun i solveggen og sår frø sammen med barna, forteller hun med lengsel i stemmen.

– Det er utrolig fine stunder der vi «bonder» over den samme interessen. Når det er vår, er alt mye bedre, da kan du få barna ut av huset også.

Seks år etter at hun fulgte magefølelsen og takket ja til å bli med en halvfremmed nordmann til en falleferdig fjellgård, oppsummerer hun det blant annet slik på gårdens Instagramkonto, ovre_brekkebakkadn.

Vi har vokst og fortsetter med å vokse sammen.

Vi har opplevd så utrolig mye på 5 år og vi er klar for å ta 5 år mer.