Det opplyser familien til VG. Arntzen sovnet stille inn fredag morgen, omgitt av sine nærmeste.

Med ham går et helt kapittel i norsk kulturhistorie mot slutten – en epoke preget av nordnorsk språk, skråblikk, varme og latter.

Datteren Cathrine Arntzen bekrefter dødsfallet i en melding til VG.

– Jeg kan bekrefte at vår kjære gode pappa sovnet stille inn i morgentimene i dag.

Arthur Arntzen bodde de siste årene på Otium sykehjem, der familien beskriver at han hadde det trygt og godt. Kona Randi besøkte ham hver dag, og barna og barnebarna var tett på helt til det siste.

Sønnen Kjetil Arntzen forteller at avskjeden, midt i sorgen, også bar preg av ro.

– Vi er triste, men det var en fin og verdig avslutning han fikk med alle oss rundt seg. Det var på en måte greit at han fikk slippe nå.

Arthur Arntzen ble født i Tromsø 10. mai 1937, og det var også byen han forble tro mot gjennom hele livet. Det var her han skapte og formet karakteren Oluf Raillkattli – småbrukeren fra Tromsdalen med loslua, de skarpe kommentarene og det store hjertet.

Gjennom revy, radio, TV og bøker ble Oluf et talerør for folk flest – og særlig for Nord-Norge. Han kommenterte politikk, makt, hverdag og urettferdighet med humor som både traff og utfordret.

Den første Oluf-boken kom i 1967. Siden fulgte flere, i tillegg til utallige sceneopptredener og TV-programmer på NRK. For mange nordmenn var Oluf like kjent som et familiemedlem.

Bak humoren lå også et liv med motgang. I selvbiografien «Småkarer under frostmåne» fortalte Arntzen åpent om en oppvekst i fattigdom i Tromsø, der latter ofte var det eneste overskuddet.

Senere i livet ble han rammet av demens. Da VG intervjuet ham i 2018, svarte han ærlig på spørsmål om hukommelsessvikten.

– Enkelte dager husker jeg ingenting.

Likevel var glimtet i øyet der fortsatt, skrev journalisten den gangen. Oluf var ikke helt borte – bare mer stille.

Arthur Arntzen mottok en lang rekke priser og utmerkelser gjennom livet, blant dem Spellemannprisen, Komiprisen, Leonard-statuetten og Noregs Mållags hederspris.

I 1999 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden av kong Harald. Allerede i 1997 fikk han sin egen byste utenfor kulturhuset i Tromsø, og i 2017 ble en vei i byen oppkalt etter ham – Arthur Arntzens vei.

Da han rundet 80 år, snakket han om latterens betydning i livet.

– Latteren er en gudegave.

Arthur Arntzen etterlater seg kona Randi, tre barn og flere barnebarn. Han etterlater seg også noe langt større: et språk, en varme og en humor som har bundet mennesker sammen på tvers av generasjoner.

For mange vil Oluf alltid være der – i stemmen, i dialekten, i latteren som kommer litt brått, men alltid ekte.