Du døde den 26. februar – dagen før Ståles bursdag. Han satt ved sengen din, slik du satt med oss på barnerommet på Kirkenær. 

På den tiden lekte vi vårt eget VM i hagen før du ropte oss inn til middag. Det var veggspill mellom Socrates og Falcao. Vi skrudde den som Zico, jublet som Eder og skjønte aldri hvorfor Brasil i 1982 ikke hadde en bedre spiss enn Serginho.

Nå skal vi være med selv. På Ullevaal synges det «Norge skal til VM og Solbakken er sjefen». Jeg skulle ønske du kunne nynnet til den samme sangen som pappa og jeg hørte under Norge mot Italia i sommer.

Jeg tror ikke på et utvidet himmelbegrep, at du sitter på en sky og ser ned på oss eller får med deg det som har skjedd. Så selv om du aldri får lest dette, er denne årsberetningen likevel til deg, mamma.

Dette er en familiehistorie om et år som begynte på verste vis, men som vi sammen har gjort det beste ut av etter du døde.

Familiens mange favorittlag

Det var sikkert ikke lett for deg å leve i et hjem med tre komplette fotballidioter.

Du kunne knapt lese en fotballtabell selv, men visste alltid hva vi trengte utenom seier, uavgjort og tap. Du ble ikke så imponert over at jeg kunne første-elleveren til Coventry utenat, men likte bedre da jeg løste kryssordet i lokalavisen hver lørdag. Du ble litt rakere i ryggen da Ståle debuterte for landslaget, men var like stolt over at jeg fikk plass på journalistutdanningen.

Som et anker på familiens midtbane holdt du en mer naturlig avstand og dybde til krevende terminlister enn oss gutta. Men på omsorg var du spydspiss og MVP. Jeg glemmer aldri redselen i morsblikket ditt da du reiste til København for å være der da Ståles hjerte stanset.

Fotballen var aldri det viktigste for deg, men du fulgte med på din egen måte.

På den lange veien til VM har vi hatt mange favorittlag sammen. Hver eneste helg og midtuke har vi holdt med både HamKam, Lillestrøm, Wimbledon, Aalborg, FC København, Köln og Wolverhampton.

Vi har vært stolte, glade, skuffet og innimellom litt bekymret.

Med Norge ble det liksom litt ekstra. Det var mer ufarlig å følge kamper med utenlandske klubblag to ganger i uka enn intense landslagsuker med alt på spill for nasjonen fire–fem ganger i året. Ansvaret ble litt større, og både hets og ros kom plutselig litt nærmere.

Den første som fikk sparken

Du visste at Ståles Norge-jobb ikke var noen drømmeansettelse for meg. At det var du som breaket nyheten til meg som nyhetsleder i TV 2 var både naturlig og rart på samme tid. Vanligvis er det treneren som får sparken, men med Ståle inn som Norge-sjef var jeg ute som reportasjeleder for landslaget like raskt som Lars Lagerbäcks trillekoffert rullet over grensa til Sverige.

At jeg fikk «sparken» fra min landslagsjobb før Ståle, var mest av alt et merkelig sammentreff. Det var som lillebror jeg kjente ekstra på at Ståle fikk skylda for tap. Helt sikkert fortjent noen ganger, men det gjorde ikke følelsen bedre av den grunn.

Som dine sønner tok vi våre første skritt sammen i en klassisk 70-tallsoppdragelse uten verken mange klemmer eller tårer. Foreldre generelt er nok nærmere sine egne barn i dag.

Våre følelser og liv handlet mest om frihet og glede med bestevenner i fotballmiljøet, og en trygghet om tilhørighet og kveldsmat på bordet etter trening og kamp. Det var Ståle, Kent og felles kompiser på banen seint og tidlig – en bekymringsløs barndom hvor fotballen, garderoben og kameratskapet var alt.

Som en mjukere mammadalt, med dårligere knær og teknikk enn storebror, hang jeg med så godt jeg kunne. Det ble om å gjøre å skvise inn så mye fotball i døgnet som mulig.

For å strekke kampen lengst mulig i friminuttene, fant Ståle på at den klassiske «første målet vinner»-regelen startet da skoleklokka ringte inn til time. En slags friminuttenes tilleggstid med en siste mulighet for å bli matchvinner kunne irritere de fleste lærere, men vår lærerpappa og fotballtrener hadde panoramautsikt over asfaltbanen og identifiserte både skolelys og balltalent.

Det føles unikt og spesielt, men også logisk for oss som er fra Grue at nettopp Ståle og Kent har ledet Norge til vårt første mesterskap på 25 år. De har alltid vært forbilder hjemme. Kenta som bygdas beste dribler og Ståle med det aller hardeste konkurransehodet. Nå kjenner vi på opplevelsen av en sluttet midtsirkel. Løftet om mesterskap er innfridd.

Du kan stole på oss gutta fra Grue.

Mye jeg skulle fortalt deg

Det er ikke like livlig på løkka i Grue i dag. I barndomshjemmet på Kirkenær er det stillere.

Vaskemaskinen med skittent fotballtøy har for lengst gått ned i omdreininger, middagene inneholder litt færre ingredienser, og lyden av fjernsynet er det eneste man hører når pappa ser på kamp. Det er ingen symaskin, aktiviteter eller hverdagslige spørsmål fra siden som avbryter.

Vi skulle gjerne svart deg nå, mamma. Vi skulle fortalt deg om turen vår til Ullevaal og 3–0 mot Italia, om 11–1 mot Moldova og alle målene til Braut Haaland.

Det er så mye som har skjedd etter at du gikk bort. Vi klarte å komme til VM, men det er så mye mer du ville ha omfavnet med dette livet. Jeg skulle fortalt deg at pappa har overnattet på hytta vår, som du selv var så glad i. At han steller graven din flere ganger i uka og tente lys for deg på allehelgensdag. Du skulle fått historier om barnebarn, oldebarn og siste nytt fra dine i København, Århus, Oslo og Hamar.

Det hadde ikke endret livet ditt at vi omsider kom oss til VM, men her koker det. Kanskje hadde vi trengt den kalde kluten i panna fra guttedagene for å få ned feberen en grad eller to. Om du syntes det var for mye fotball før, skulle du hørt oss nå.

Vi kom til VM, mamma.