Klæbo trakk på smilebåndet da VG konfronterte ham med karakteristikkene om ham i filmen «Klæbo», da han torsdag hadde pressekonferanse foran denne helgens langrennsåpning på Beitostølen.

– Det var enormt trist til tider. Men det var ikke så ensomt og trist de ti dagene i Trondheim, for å si det sånn, at han skulle nok ønske han var med på den festen da VM var ferdig. Det var lite ensomt, det var som man håpet og drømte om, sier Klæbo.
Filmen om Klæbos liv, som kulminerer med seks gull under VM i Trondheim sist vinter, har fått varierende kritikker.
Men det er altså en kommentar i Morgenbladet, signert Bernhard Ellefsen, som er mest kritisk til hvordan Klæbo fremstår i den.
Det som gjør meg trist mens jeg ser denne filmen, er den dype, dype ensomheten som Klæbo har valgt. Både som menneske – som er alene sammen med faren på høydetrening i månedsvis av gangen – og som selv-iscenesettende kjendis i denne filmen. Klæbo er så alene. Så inderlig alene. Selv når målet er en idrettskonkurranse som skaper genuint og rasjonalitetsoverskridende fellesskap», skriver Ellefsen.
– Da må man være litt rar om man skal få til noe. Jeg har levd rart i de fem månedene frem til VM. Så føler jeg at jeg fikk betalt for det da VM gikk. Det var til syvende og sist det viktigste.
Ellefsen gjør deretter et poeng av at andre store langrennsløpere, som Marit Bjørgen og Therese Johaug, i sine selvbiografier har vært opptatt av nettopp fellesskapet, lagvenninner, som viser at sporten kan være en samlingskraft.
Morgenbladet-kommentatoren skriver at han tenker på nettopp Johaug og Bjørgen når han ser Klæbo alene på hytta, alene i senga og alene på sofaen.
«Som ble enda bedre enn Klæbo er, uten å oppsøke en slik radikal solipsisme, uten å avskjære seg fra det som gjør idretten verdifull, nemlig fellesskapet omkring den».
Ellefsen mener filmskaperne gjør for lite ut av Klæbos rykk på oppløpssiden under femmila i VM i Granåsen, der han kronet mesterskapet med sitt sjette gull av seks mulige.
«I midten sto en mann som i sin egen, profilbyggende film ser ut til å være redd for andre mennesker, dypt ensom, ute av kontakt med idrettens mest betydningsfulle fellesskap. En trist klovn, på et vis. Og samtidig en fantastisk skiløper. Som trolig tar en haug med nye gullmedaljer når det blir vinter-OL i Italia om noen måneder».
Klæbo fikk også følgende spørsmål av Adresseavisen:
– Det var mye Klæbo i filmen om Klæbo. Det var lite landslag, lite løpere og støtteapparat. Gjenspeiler det året du hadde i fjor?
– Det gjorde det på mange måter. Jeg har reist 150 døgn med «faderen» (pappa Haakon Klæbo). Jeg tilbragte julen i høyden. Før VM var jeg på Skeikampen med pappa. Det livet jeg levde i fjor handlet kun om VM og det vi skulle gjøre der, sier Klæbo.
Han minner om at det ikke var bare-bare for blant andre broren Ola – som hadde ansvar for mye av filmingen – å få tilgang til å nettopp filme overalt.
– Det har vært lettere å ha med Ola der vi var. Når sesongen ble som den ble, med sykdom før VM, den skulderskaden, så la vi fokus og vekt på det. Under VM handlet det om å gjøre det man skulle. Det gjenspeiler hvordan fjoråret var, det er det ikke tvil om, sier Klæbo.
Klæbo har også registrert at de har fått litt varierende vurderinger av anmelderne.
– Det var litt som det var for meg på skolen. Vi har fått noen firere og femmere. Jeg var sjelden oppe på sekser på skolen. Det samme ble det her. Det er greit, det. Det er sånn denne verden fungerer, sier Klæbo.
Han forteller at det ikke er alt ved det å lage film han skjønner seg helt på, men at det er broren hans Ola og andre som har hatt ansvaret.
– For min del er jeg bare imponert over den jobben de har gjort, sier Klæbo.