Amanda og Mia Enerly er 22 år. Så lenge de kan huske har de hatt en pappa i rullestol. Dette er deres historie om kjærlighet, styrke og uvanlige sterke familiebånd – 20 år etter ulykken som endret alt.
– For oss så er jo dette livet helt vanlig. Vi vet ikke om noe annet, sier Mia.
- oktober 2005 ble livet til Dagfinn Enerly (52) snudd på hodet. Fredrikstad-spillerens fallulykke på Kristiansand stadion i kampen mot Start skal komme til å sette ham i rullestol – men ikke ut av spill.
Dagfinn og kona Mona (48), som hadde blitt tvillingforeldre to år tidligere, kjempet sammen videre. Motgangen preget dem, men kjærligheten og samholdet vant over alt annet.
– Det er tøft å gå alene, men sammen kan man klare mye, sier han til Se og Hør om jentene sine: Mona, Amanda og Mia.
I et gyllent, høstdrapert Fredrikstad møter Se og Hør Enerly-familien. De har nå oppsummert livshistorien sin i boka «For 20 år siden – den beste firkløveren», skrevet i samarbeid med forfatteren Jens O. Simonsen.
Denne stunden med familien blir fylt med mye tårer og følelser på den fineste og naturligste måten. Slik blir det når man åpner opp hjertene og forteller om et litt annerledes, levd liv.
Når Dagfinn ligger på Ullevål etter ulykken i 2005, var frykten overveldende. Dagfinn var koblet til slanger, pustehjelp og maskiner — og han ville skjerme tvillingdøtrene fra synet av hvor alvorlig situasjonen var.
– Jeg ville jo ikke se dem … fordi jeg var så redd for at de ikke skulle kjenne meg igjen, forteller Dagfinn stille.
Da dørene endelig åpnet seg, og jentene kom på besøk etter én måned, ble øyeblikket voldsomt sterkt.
Hele kroppen ristet, jeg skalv enormt. Det var så enormt å få se dem, sier han med styrke i stemmen.
For de to småjentene var kjærligheten til faren ubetinget. Savnen etter pappa var stort. Gjensynet ble ubeskrivelig og hjertelig.
Dagfinn sier det rett ut:
– Uten jentene mine ville jeg ikke hatt noe liv …
I møtet med Se og Hør oppsummerer døtrene med ærlige og innsiktsfulle ord om et liv med en far i rullestol.
Mia og Amanda har alltid insistert på én ting: Pappa skal være med. Om det er bowling, fotball eller ferie – så finner familien løsninger sammen.
– Det har vært veldig viktig for både meg og Amanda at vi skal ha med pappa uansett, sier Mia.
De kaller det «kontrollert galskap». Situasjoner som kunne vært vanskelige, løses med oppfinnsomhet, humor – og mye kjærlighet.
Dagfinn nikker og smiler. Han vet hvor mye døtrene har båret med seg.
– Amanda tør å pirke ordentlig og utfordrer meg. Mia på sin side er terapeuten, sier han – og får latteren til å runge rundt bordet.
Og det var Amanda som hevet stemmen da familien opplevde en ny og uventet krise under pandemien. Frykten for alvorlig sykdom gjorde at Dagfinn – med redusert lungekapasitet – trakk seg mer tilbake. Han var livredd for å havne alene på sykehus – isolert fra familien.
Amanda merket det godt – og sa i fra. Hun måtte få faren ut av det mørke tankekjøret. Hun valgte å være direkte.
– Jeg måtte bare riste fatt i ham. «Nå må du våkne igjen, pappa. Du kan ikke bare sitte foran TV-en og glemme bort alt annet. Du må gjøre noe annet», sa hun.
Datterens konfrontasjon vekket Dagfinn. Gjennom ærlige samtaler kom de enda tettere i en prøvelsens tid. At alle i familien etter hvert fikk korona, unntatt Amanda – er en historie for seg selv!
Og det er også en historie for seg selv om hvordan tvillingene har vist omsorg for foreldrene og situasjonen de levde i. Allerede som småbarn har deres blikk for farens funksjonsnedsettelse vært til stede – instinktivt hjalp de til ved enhver anledning, forteller Mona.
– Når Dagfinn hadde en arm som datt ned, var alltid en av jentene raskt på plass for å legge den på plass igjen. De har alltid hatt et våkent øye til ham – også som voksne.
I dag bor Amanda i Bergen med kjæresten – mens Mia holder hus i Fredrikstad med sin kjæreste. Båndene mellom de to tvillingene er usedvanlig sterke.
– Vi vet alt om hverandre. Kjenner hverandre ut og inn. Vet hva den andre skal si bare ved å se på ansiktet. Vi fullfører setningen til den andre – ja vi er koplet sammen på en helt spesiell måte, sier Amanda
For tvillingene er nærheten ikke bare søskenkjærlighet – den er en del av limet i familien.
– Bare det å være i samme rom og vite at hun er der, betyr enormt. Vi trenger ikke å si så mye. Men den følelsen at hun er nær, gjør godt.
Dagfinns pappahjerte banker fortsatt hardt for fotballen. Spesielt for Råde ILs damelag i 4. divisjon hvor døtrene spiller. Mona er trener – Dagfinn er keepertrener. Den tidligere målscoreren for Grei, Skeid, Rosenborg og Fredrikstad – og med flere landskamper – sier det med glimt i øyet:
– Jeg har jo prøvd å ødelegge keepere i alle år, og nå skal man hjelpe dem. Det er jo litt morsomt, humrer Dagfinn – som fortsatt hylles når han er på stadion og ser Fredrikstad Fotballkklubb.
På hjemmebane er Dagfinn og Mona flinke til å hylle hverandre. Kjærligheten har holdt siden de varme følelsene oppsto da han var 20 og hun 16.
– Jeg er så heldig å ha fått levd stort sett hele livet mitt sammen med Mona. Min beste venn, min kjæreste, min kone, min skygge… Vi har hatt et fantastisk liv, sier Dagfinn lavmælt.
Mona smiler og ser på ham. Hun vet hva det har kostet – og hva det har gitt. Hun legger hånden sin i Dagfinns.
– Jeg fant drømmemannen min. Om man sitter i rullestol eller om man går: Han er drømmemannen fortsatt!
Og rørt av morens ord – er Mia like tydelig. For henne og søsteren Amanda handler historien ikke om ulykken for 20 år siden, men om båndet de aldri har sluppet tak i.
– Vi er fire – og det har vi alltid vært!
