Ulf A. Andersen kommenterer:BØR BIDRA: Sjefsredaktør i Se og Hør, Ulf Andre Andersen, mener Marius Borg Høiby burde vært tilstede under dagens rettsforhandlinger. Foto: Morten Eik/Se og Hør

 Når retten skal behandle en sak som handler om selve fundamentet for det åpne samfunnet, er det naturlig at hovedpersonen møter opp. Tilstedeværelse handler ikke bare om plikt, men om respekt – for retten, for prosessen, og for offentligheten som følger med.

At Høiby valgte å bli borte, sender et signal om distanse – kanskje også likegyldighet. Selv om han for tiden er under behandling et sted i Møre og Romsdal, burde det ikke være umulig å sette av én dag for å vise engasjement i en sak som bærer hans eget navn.

Han bør selv bidra til sakens opplysning. Det er svært mange spørsmål som kunne ha vært avklart dersom Marius hadde møtt og forklart seg for retten. Ikke minst den såkalte «sølvtøy-episoden», som hans advokater har brukt som et sentralt element i argumentasjonen.

Her kunne han – med egne ord – ha belyst hva som faktisk skjedde. Det ville gitt retten et tydeligere bilde, og ikke minst vist vilje til å stå for sin versjon. Se og Hør kunne på sin side ha vitnet om hvordan saken ble håndtert journalistisk, og dermed bidratt til å belyse hvorvidt fremstillingen var saklig, rimelig og innenfor presseetikken.PUSHET KOKAIN: I den nye boken «Hvite striper, sorte får» fremsettes flere nye påstander i saken rundt Marius Borg Høiby. Foto: Andreas Fadum / Aschehoug / Se og Hør / NTB // Video: NTB // Reporter: Håvard Bjørnerem

Når den ene parten velger stillhet, svekkes rettens mulighet til å fatte en fullverdig vurdering. Det er ikke bare et taktisk valg – det er et demokratisk problem.

Denne rettssaken handler i realiteten om mer enn Marius Borg Høiby. Den handler om hvor grensene for offentlighet skal trekkes når det gjelder personer som lever i og rundt kongehuset. Ytringsfriheten er ikke et privilegium for mediene – det er en garanti for hele samfunnet.

At kongehusets nærmeste krets nå bruker rettsapparatet til å utfordre denne friheten, gjør saken historisk interessant – og potensielt farlig. For hva skjer den dagen monarkiet, som skal samle folket, blir en part i kampen mot åpenhet?

Forsvarerne har igjen brukt sterke ord om “grådighet” i pressen og forlagsbransjen. Det er alltid spesielt når en advokat anklager andre for å være drevet av penger – særlig i en sak der ingen av dem stiller gratis, eller pro bono, som det heter i finere kretser.

Vekker oppsikt på flyplassenMØRK DAG: 32 tiltaleposter møtte den oppmøtte pressen når statsadvokaten la frem tiltalen mot Marius Borg Høiby. Kongehusekspert Caroline Vagle mener dette vil påvirke kongehuset i stor grad. Foto: NTB / Se og Hør // Klipp: Håvard Bjørnerem // Reporter: Caroline Vagle

Det leder til et naturlig spørsmål: Hvem betaler for Marius Borg Høibys søksmål? Det er ingen hemmelighet at han selv ikke eier nåla i veggen. Dermed peker pilen mot farssiden – eller, i verste fall, mot kongehuset.

Dersom Slottet eller kongefamilien faktisk bidrar økonomisk til et søksmål mot pressen, står vi overfor noe langt mer alvorlig enn et juridisk oppgjør. Da handler det om maktens forsøk på å påvirke den frie samfunnsdebatten. Et slikt scenario vil være et demokratisk paradoks – og er et brudd med Kongens rolle som Grunnlovens øverste beskytter.

Det er vanskelig å tro at denne saken er reist uten at kongehuset på et eller annet nivå har gitt sin tilslutning. Det i seg selv er problematisk. I stedet for å bruke retten som arena for prinsipiell åpenhet, velger man en vei som lukker.

Kongehuset kunne – og burde – vist at de tåler offentlighetens søkelys. Åpenhet styrker tillit. Stillhet og lukkede dører gjør det motsatte.

Når den som står nær tronen lar advokater føre en kamp mot pressen i hans navn, uten selv å møte opp, blir signalet uklart – og uverdig.

Sjokkopptaket #5: –Mine foreldre vetDEL 4: I et nytt lydklipp fra sjokksamtalen mellom Marius Borg Høiby (27) og to spanere fra organisert kriminalitet i politiet er kokainavhengigheten til Marius et tema. Splash-foto: All Over Press

Saken mot pressen kan bli et vannskille. Den handler ikke bare om privatliv og vern, men om selve grensene for norsk offentlighet.

Marius Borg Høiby kunne brukt denne dagen i retten til å vise at han står for sine meninger og ønsker sannheten frem. I stedet ble fraværet stående som et symbol – på en prinsippdebatt der den ene parten valgte å tie.

Og kanskje er det nettopp stillheten som sier mest.