Saken har siden blitt et symbol på systemsvikt og vold mot barn.

Christoffer var en energisk og glad gutt som elsket å tilbringe tid med besteforeldrene sine på gården. Han var kjent for sitt smittende smil og sin kjærlighet til traktorer og baking med «mommo». Men bak det lyse ytre skjulte det seg en mørk hemmelighet.

Nå har besteforeldrene valgt å stille opp i et intervju med Dagbladet, hvor de forteller om Christoffer og det forferdelige han ble utsatt for.

– Det har preget livet vårt. Jeg har ham med meg hver eneste dag, forteller bestemoren.

Etter at moren fikk en ny partner, begynte Christoffer å vise uforklarlige skader. Blåmerker, kuler i hodet og sår ble forklart bort som uhell.

«Alle» husker dette bildet av Christoffer. Foto: Privat

Mange la merke til endringene, men ingen grep inn i tide.

Christoffer Gjerstad Kihle ble innlagt på sykehuset 17 dager før han døde. Han hadde vært hjemme alene med stefaren og ble innlagt på Sykehuset i Vestfold med ufrivillige bevegelser, hoderisting og skader på kroppen. Ifølge dommen hadde han blant annet blåmerker, en kul i pannen, hovent kinn og bloduttredelser, men legene fant ingen klare forklaringer og trodde symptomene kunne være en bivirkning av ADHD-medisinen Ritalin.

To dager etter at han ble utskrevet fra sykehuset, ble han sett med nye skader av skoleansatte, men han ble likevel sendt hjem. Kort tid etter ble han mishandlet til døde av stefaren.

– På de siste dagene han levde. Å se sønnen din ha det så vondt, uten å få vite hva som er skjedd, er det verste. Når vi så en ny skade eller blåmerke, spurte vi ham. Han sa alltid «jeg husker ikke/vet ikke». Men jeg tror noen har vært stygge med ham. Da er det vondt ikke å nå frem, fortalte moren i et intervju med Aftenposten i 2010.

To dager før hans død, klamret Christoffer seg til døren hos besteforeldrene, uvillig til å dra hjem. Ingen forsto alvoret før det var for sent.

– Han løp i sirkler rundt bordet i stua og ville ikke hjem. Han klamret seg til døra. Datteren vår fikk ham til slutt med seg. Vi skulle latt ham bli hos oss.

Den 2. februar 2005 ble Christoffer funnet livløs i sengen sin. Obduksjonen avdekket et 17 centimeter langt brudd i skallen, og han hadde papir i munnen og nesen.

Til tross for de åpenbare tegnene på vold, mente politiet først at det kunne dreie seg om selvmord. Etter massiv kritikk og ytterligere etterforskning ble stefaren dømt til åtte års fengsel for mishandling med døden til følge, mens moren ble dømt til betinget fengsel for medvirkning.

På veggen har besteforeldrene bildet av Christoffer hengende.

– Vi kikker opp på ham hver dag. Han hadde vært 28 år nå, sier de til Dagbladet.

Foto: Privat

Christoffer-saken avdekket alvorlige mangler i systemet for å beskytte utsatte barn. Den har ført til økt bevissthet rundt vold mot barn og behovet for å ta varselsignaler på alvor.

Besteforeldrene har i ettertid vært åpne om sin sorg og skyldfølelse, og oppfordrer alle til å være årvåkne og handle når de ser tegn på mishandling.

To tiår etter Christoffers tragiske død, står hans historie som en påminnelse om viktigheten av å beskytte de mest sårbare blant oss. Det er et kollektivt ansvar å sikre at slike tragedier aldri skjer igjen.