Samuel satt ved bestefars kjøkkenbenk. Kveldsmaten var klar til å bli servert. I en skål hadde bestefaren fylt opp knuste flatbrød toppet med melk. Cornflakes fra krigens dager. Årstallet var 2011, og nå var det Samuel som kriget. Han kriget for å komme gjennom en dyp sorg etter å ha mistet sine nærmeste. 

Samuel var en av fem som la ut på den skjebnesvangre ferden med båten «Berserk» i 2011.

Det var han, kompisen Jarle Andhøy, to andre nordmenn og en sørafrikaner som la ut på båtens siste etappe av ekspedisjonen til Sørpolen.

Mens Andhøy og Massie gikk i land, fortsatte båten uten dem – og forsvant. For godt. Båten forliste.

Samuel var atten år gammel. En alder der man kjenner seg voksen, men samtidig fremdeles er barnlig. Atten år gamle Samuel søkte trygghet da han kom hjem.

– Da jeg kom hjem, hamret journalister fra innland og utland på ruten for å få kommentarer. Da valgte jeg å søke meg tilbake til tryggheten fra barndommen, nemlig bestefars hytte.

«Det er ikke det at han sier så veldig mye, men det å ha ham ved min side, han som jeg vet har opplevd mye sorg selv gjennom sitt lange liv, var på en rar måte ganske betryggende. Og tempoet var liksom mulig å henge med på». 

Slik beskriver Samuel oppholdet på hytta i boken han nylig ga ut.

For Samuel hadde bestefaren gjennom hele oppveksten vært nettopp det: en trygg havn.

– Bestefar har alltid tatt del i livet mitt. Mamma var alenemor med tre barn, og bestefar var flink til å avlaste henne. For meg var han i barndommen en trygghet. 

– Han hadde veldig tydelig den «bestefar-rollen». For meg var han var ikke et menneske, men en bestefar.

– Men det endret seg da jeg ble eldre. Det skjedde noe da vi satt på hytta hans i 2011. Da jeg var i dyp sorg og søkte tilbake til barndommens store trygghet.

– Idet vi snakket sammen om de gode og vonde tingene i livet, så jeg plutselig mennesket bak besteforeldrerollen. At også han hadde sitt og sine uoppgjorte ting.

I den lille røde hytta ved havgapet på Hellesøy ble de sittende og prate i timevis, uten forstyrrelser. Rundt det lille kjøkkenbordet satt bare han og bestefar, omgitt av gamle fotografier som fortalte historien om generasjoner før dem.

– Vi begynte å snakke om uoppfylte drømmer. Det var på mange måter da det forholdet vi har i dag ble bygget. Bestefar ble mer enn bare en bestefar.

Bestefar, Arne Ulvolden, hadde også store drømmer. Den gang da. Da han var ung, men realistisk.

«Det blir dyrt», «Det blir upraktisk», «Kanskje senere». 

Men så satt han der. Alderen hadde bikket over åtti. Ansiktet med alle furene bar preg av livets reise, og kroppen fungerte ikke lenger som før. Han, tekoppen og godstolen ble den nye hverdagen. De hyppige besøkene fra Samuel var ukens høydepunkt. Å hente posten fra postkassen ble dagens seier. At Samuel bodde der i en periode, var et eventyr i seg selv.

«Hans største eventyr var de gangene jeg kom på besøk», skriver Samuel i boken.

Men eventyret skulle ikke stoppe med et langvarig hyttebesøk hos bestefar for å kurere sorgen. Det var bare begynnelsen. Begynnelsen på eventyret de snart skulle legge ut på. For Samuel ville at bestefaren skulle få tankene over på noe annet enn det å planlegge døden.

«Vi skulle ikke laget en bucketlist da, bestefar?»

Bucketlist. Et nytt begrep for en over åtti år gammel mann. Men da Samuel forklarte ham at det ikke var butterlist som i smør, men bucketlist, og at det innebar å lage en liste over alt man vil få til og oppleve, var ikke bestefar tung å be.

– Det startet etter at bestefar hadde fått et brev fra kommunen. Brevet inneholdt en vurdering av hvorvidt bestefar skulle på sykehjem eller fortsette å bo alene.

Samuel snudde brevet fra sykehjemmet og fikk bestefar til å begynne å fylle den tomme siden med sine drømmer. Etter hvert som tiden gikk, ble arket – som egentlig var en påminnelse om at han var i ferd med å nærme seg døden – fylt opp med liv. Et ark med så mange drømmer. Drømmer bestefar for lengst hadde lagt på hylla.

For bestefar skulle verken på sykehjem eller bo alene. Han skulle ut og gi liv til tankene han hadde kokt ned på arket sammen med Samuel.  

– Han sa han hadde massevis av drømmer. Å lese bucketlisten han hadde laget, var som å lese en liste over et uoppgjort liv. Det ville vi begge gjøre noe med.

Legene og all fornuft sa at de burde blitt hjemme. Bestefar var gammel. Han hadde fått kreft.

– Det krevde å bryte med det legene mente var det rette: at bestefar burde blitt hjemme i godstolen med tekoppen i hånda.

– Jeg kjente selvsagt på risikoen og ansvaret ved å reise med en kreftsyk åttiåring, men samtidig kjente jeg at dette var det rette å gjøre.

Først gikk turen til Sør-Amerika. Der krysset de Andesfjellene mellom Argentina og Chile på en gammel motorsykkel med sidevogn.

Senere reiste de til Papua Ny-Guinea – steder bestefar hadde drømt om å besøke helt siden 80-tallet.

– Det var steder han hadde drømt om siden han var en liten gutt.

– Før bestefar reiste, klarte han så vidt å gå til egen postkasse. Men på dag tre på reisen tok han armhevinger i bassenget.

Før kunne Arne subbe bortover mot postkassa. Grusen raslet under bena, som så vidt løftet seg fra bakken for hvert steg han tok. Etter posten var hentet, skulle han inn. Tilbake til godstolen.

«Dagene er jo de samme, og mannen i speilet blir eldre og eldre», hadde bestefaren sagt en dag Samuel besøkte ham på hytta.

Men nå var det ikke lenger slik. Dagene var ikke de samme. Nå gjorde vannet i bassenget kroppen lett, og opplevelsen fikk ham til å bli lettere til sinns.

– Lykke kan ikke kurere kreft. Men er man lykkelig, tar man kanskje bedre valg. Man kommer seg ut, beveger seg mer, spiser bedre. Det var noe magisk som skjedde.

– Å være på tur med bestefar var fantastisk. Han hadde brukt et helt liv på å undertrykke seg selv til fordel for andre. For hver dag som gikk, var det som om han slapp seg mer løs. Han slapp ut armene.

Med armene utstrakt fikk de ikke bare en ytre reise, men også en indre.

– Det fine med bestefar og meg er at vi utfyller hverandre. Jeg er handling, og han er refleksjon.

– Refleksjon uten handling er latskap, og handling uten refleksjon er dumskap. På den måten skaper vi sammen en gyllen balansegang.

Årene har gått siden reisen til Samuel og bestefar. I dag er Arne 90 år gammel. Sammen har de fortsatt å ta utradisjonelle valg.

For selv om bestefar eldes, vil ikke Samuel at han skal bruke den siste tiden på å vente på døden.

– I en periode havnet bestefar på sykehjem. Plutselig var det som om han ikke lenger hadde noe å se fram til.

En dag Samuel kom for å besøke ham, hadde han med seg en helt spesiell gave. En billett. Ikke hvilken som helst billett. Det var nemlig en billett til verdensrommet.

– Så i 2027 skal bestefar opp i verdensrommet. Det handler om å ha noe å se fram til. En indre reise.

«Jo nærmere døden jeg har kommet, jo nærmere livet har jeg kommet», har bestefar selv sagt.

Men selv med en tur til verdensrommet å se fram til, kunne dagene på sykehjemmet bli lange.

– På sykehjemmet hadde han alt han trengte. De som jobbet der, var noen engler. Han fikk mat, medisiner og kunne ringe i en snor om han trengte hjelp.

– Men det ble så tydelig et siste stopp. Et siste stopp før døden. Et sted uten fremtid. Det er begrenset hvor motiverende det er å være på en plass du vet du skal være fram til du dør. Så jeg spurte om bestefar ville flytte hjem til oss.

I starten sa han at han ikke ønsket å være til bry. Men Samuel forsikret ham om at han ikke var det. Da var han ikke tung å be.

– Her er han en del av hverdagen, hjelper til med å passe ungene når han kan.

Hvordan er det å se og leve så tett på sin bestevenn og bestefar som eldes?

– Det er til tider vondt å være pårørende, men det føles riktig. Er det én ting jeg har lært så langt i livet, så er det at de meningsfulle tingene ikke bestandig er det rette.

– Bestefar har hjulpet meg til å ta avgjørelser i livet basert på hva jeg vil. Den dagen jeg ligger på dødsleiet, skal jeg ikke angre. For en dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve. Kanskje er det nettopp det som er kunsten å leve.