Det er 20 år siden den tragiske høstdagen som snudde livene til Dagfinn og Mona Enerly på hodet. Men historien som skrives nå, er ikke først og fremst en fortelling om tap. Det er en fortelling om kjærlighet, urokkelig samhold – og en familie som aldri slapp taket.

Denne uken lanserer familien boken For 20 år siden – Den beste firkløveren, der de sammen ser tilbake på reisen ingen av dem ba om, men som de har valgt å stå i – side om side.

Tvillingdøtrene Amanda og Mia var bare små da pappa Dagfinn i 2005 ble alvorlig skadet under en kamp mellom Fredrikstad og Start. Én mislykket landing – og livet ble annerledes for alltid.

Likevel har døtrene vokst opp med et enkelt utgangspunkt: Dette er familien vår. Dette er livet vårt. Det er normalt – fordi det er vårt.

Dagfinn og Mona var allerede gift, småbarnsforeldre og fulle av planer. Så ble alt plutselig satt på pause. Men kjærligheten ble stående – urokkelig.

Da døtrene endelig kom inn på sykehuset

Det er få øyeblikk Enerly snakker om med så mye følelser som det første møtet etter ulykken. Han lå koblet til maskiner, i et rom fylt av frykt og usikkerhet – og forsøkte å beskytte sine egne barn fra synet.

– Jeg ville jo ikke se dem … fordi jeg var så redd for at de ikke skulle kjenne meg igjen, sier han i et intervju med Se og Hør.

Da dørene åpnet seg etter én lang måned, brast alt. Kjærlighet, redsel, lettelse – alt på en gang. Og den dagen ble et veiskille.

For Dagfinn har jentene og kona alltid vært redningen. Ikke bare mentalt – men i ordets mest praktiske betydning. De har vært hans armer når armene falt ned, hans trøst når mørket truet, og hans drivkraft når dagene ble tunge.

Derfor sier han det så ærlig og uten filter:

– Uten jentene mine ville jeg ikke hatt noe liv …

Familien har løst alt på sin egen måte: bowling, ferier, fotball – alt tilpasses, alt lar seg ordne. De kaller det «kontrollert galskap», men egentlig handler det mest om kjærlighet i praksis.

I boken skriver Dagfinn varmt om kvinnen som sto ved hans side da livet raste. Mona, som ble mor til tvillinger som 20-åring, som sto i sjokk, frykt og uendelige sykehustimer – og som likevel aldri så på mannen sin som noe annet enn sin livspartner.

– Jeg er så heldig å ha fått levd stort sett hele livet mitt sammen med Mona. Min beste venn, min kjæreste, min kone, min skygge…, sier han.

Hun svarer med samme varme – og samme urokkelige trygghet:

– Jeg fant drømmemannen min. Om man sitter i rullestol eller om man går: Han er drømmemannen fortsatt!

Amanda og Mia er i dag 22 år gamle. Den ene bor i Bergen, den andre i Fredrikstad – men tvillingbåndet brytes aldri. De fullfører setningene til hverandre, tenker likt og kjenner farens behov før han selv gjør det.

For dem handler livet ikke om en ulykke som skjedde da de var små – men om fire mennesker som har valgt hverandre, hver eneste dag i 20 år.